Car Seat Headest er Will Toledo, en ung mann som har en del utgivelser bak seg nå. Etter at han ble plukka opp av Matador Records i 2015 har han gitt ut to album allerede, nemlig Teens Of Style (som var en samling av låter fra tidligere selvpubliserte album), og Teens Of Denial fra 2016, som var nytt materiale, og som var årets album for stort sett en samlet musikkpresse det året. Etter disse utgivelsene kom han på leppene til de fleste, både musikkpresse og publikum, og opplevde noe som bare kan beskrives som en eksplosjon i popularitet. Det som ikke er så kjent derimot, er at før han ble signert, så hadde han gitt ut ni album på Soundcloud og Bandcamp, og at det beste materialet hans er å finne her, gjemt bak en vegg av lofi-produksjon, noe som må beskrives som et filter for mange tilfeldige lyttere.

For å beskrive Twin Fantasy så er det nødvendig å gå litt inn på historien bak. Will var et produkt av en generasjon som er oppfostret på internett og internettkultur, og i tenårene ble han betatt og forelsket i en webcomic-artist ved navn Cate Wurtz (kjent fra comicen Lamezone, som er ganske populær på den alternative siden av internett). Disse to hadde et av og på-forhold som man finner detaljert beskrevet på skivene My Back Is Killing Me Baby, Twin Fantasy og Monomania, fra henholdsvis 2011, 2011 og 2012. Det at han har gitt ut så mange album er imponerende i seg selv, men disse tre er selve hjørnesteinen i sagaen om Will Toledo. Det er fascinerende å høre hvordan forholdet utvikler seg fra forelskelse på MBIKB til en ekstrem forakt på Monomania som nesten er ubehagelig for lytteren. Mye av materialet på det albumet kan kanskje beskrives som FOR personlig, noe som hører hjemme i en dagbok. Man kan trekke paralleller til Mark Kozelek, men der Kozelek er blasert og gretten, er Will en person som har følelsene sine utenpå skjorta.

Når man så skal spille inn et album som ble en uventet suksess på nytt igjen, er det åpenbart en del feller man kan gå i. Det som virkelig er tiltrekkende med originalskiva er at den føles så ekstremt ærlig, og lofi-kvaliteten er med på å forsterke denne følelsen. Det har alltid virka som om Will er en som setter idé foran utførelse, og han har selv sagt at lydkvaliteten på originalen ikke var et valg, men et produkt av begrensningene. Det at et album som blir regnet som et av tiårets mest ikoniske verker, er spilt inn på gutterommet med en dårlig laptop som eneste opptaker, er et testamente til Will som låtskriver. Albumet sin sterkeste side er at det er så konseptuelt fantastisk. Lyrikkmessig så handler det om hvordan han skapte en person han kunne være forelsket i, spedd med ekstreme doser av depresjon og utenforskap fordi han kom ut av skapet som homofil også. Den originale Nervous Young Inhumans hadde en monolog i slutten der Will forklarte oss etymologien bak ordet “galvanisme”, noe han hadde plukket opp fra Mary Shelley sin Frankenstein. Det hele var en smart metafor for hvordan han skapte en personlighet på Cate som ikke var ekte. En slags idealisert versjon, nesten som en musikalsk ekvivalent av en “manic pixie dream girl”, og denne monologen oppsummerte hele albumet godt.

I denne nye versjonen har Will åpenbart beveget seg bort fra monomaniaen sin, noe som kommer klart frem på de stedene der teksten er endret. Nå som han har fått noen år på seg til å se tilbake på det han hadde laga, er det tydelig at han har vokst som person, og enkelte litt vel krasse passasjer er endret. Blant de er hele slutten av Famous Prophets, som har fått en helt ny andre halvdel. Den klokker nå inn på over 16 minutter, og tar over plassen som den lengste låten han har gitt ut til nå. Han har aldri vært fremmed for å skrive 10-15 minutter lange låter med flere passasjer, og det er her man finner mye av det beste materialet. Når han er på sitt beste skriver han låter på samme måte som Stephen Malkmus i Pavement og Doug Marsh i Built To Spill, med flere forskjellige partier satt sammen, og en tematisk rød tråd igjennom hele. Så også på Famous Prophets. Den har fått en slutt som egentlig skulle være på originalskiva, men som istedet ble utgitt senere under navnet Painstar, og helsiket som det svinger. Dette må være den klareste søknaden om årets låt jeg har hørt.

Selvfølgelig må jeg nevne Beach Life-In-Death, den mest populære låten fra originalskiva. Den er selvfølgelig et monster av en låt også i denne nye drakten. Fan-favoritten inneholder ikke så mange endringer, og linjene der han tar depresjon så fantastisk på kornet er fortsatt der. “It should be called antidepression/As a friend of mine suggested. Because it’s not the sadness that hurts you/It’s the brains reaction against it.”

Ellers kler de fleste låtene det nye soundet, særlig de korte rockerne med mer konvensjonell låtskriving. Nervous Young Inhumans har fått en slags disco-drakt, og var et naturlig valg for musikkvideo og singelutgivelse. Både Sober To Death og High To Death er her i gode versjoner, og særlig High To Death har godt av den oppdaterte lyd-drakten. Originalversjonen var druknet i reverb, og gjemmer en fantastisk låt i bunn.

I slutten er det en monolog der Will forteller oss at dette bare er en fantasi, at han har beveget seg videre. Kontrakten er fullført (sannsynligvis en referanse til at han signerte en kontrakt på tre album på Matador, og at et av de skulle være en nyinnspilling av Twin Fantasy). Dette er bare lyrics nå, sier han, og at vi skal kvelle ut en liten slant for han. Det skal jeg sannelig gjøre.

For å oppsummere, om du likte Teens Of Denial men aldri helt klarte å sette deg inn i den tidligere diskografien hans på grunn av lydkvaliteten, så har du nå en gylden mulighet til å oppleve et av tiårets beste album i oppdatert drakt. Om du er purist og har mange timer bak deg med lytting til de gamle skivene, så kan nok en reinnspilling være en hard nøtt å svelge, men jeg anbefaler å gi denne en sjangs. Om det noen gang fantes en bra reinnspilling, så er det denne. Om dette var originalen så hadde jeg ikke nølt med å trille høyeste score, men siden det er et par valg som irriterer meg når ikke denne helt opp til topp.