Jack White er ingen fremmed når det kommer til å presse grenser og rive ned tradisjonelle sjangernormer. Det er selvfølgelig noe han forsøker også på dette albumet når han blander sin fascinasjon for gamle innspillingsteknikker og moderne sjangre som elektronika og hip hop. Som genierklært musiker, låtskriver, produsent og sjef for plateselskapet Third Man Records kan man forestille seg hvilken kreativ kontroll White har over det han gir ut. Det har funket bra for det aller meste han har gitt ut tidligere, men denne gangen burde det vært noen der til å si fra at det har gått for langt. En som han kunne kastet litt ball med under hele prosessen og holdt han litt i tøylene.

Det har utvilsomt gått mye tid til å lage et sound andre kan bruke hele livet på å prøve å gjenskape, med utpreget bruk av både heftige trommer, orgel, klassisk Jack White-fuzzgitar og synther. Problemet er at Jack White har glemt å skrive låter opp i hele prosessen. Albumet starter med Connected By Love som dras i gang av en trist 60-talls science fiction-aktig synth som går gjennom hele låta. Før den høres ut som en dårlig cover av en gammel soul-låt, tidligere kun utgitt som B-side. Ikke engang koret eller det massive orgelet klarer å redde låta.



Ikke la deg lure av første gjennomlytting. For det burde ikke være mulig, men plata blir dårligere og dårligere for hver gjennomhøring. Den er fylt med låter som høres ut skisser og ideer, små fragmenter som kunne fått skinne om de hadde vært elementer i mer velskrevne Jack White-låter. Låta Why Walk A Dog høres for eksempel ut som en uferdig demo av en dårlig 90-talls R&B-låt. Den nesten instrumentale Corporation høres ut som Jack White som har lekt seg med å sette sammen ferdiginnspilte loops i Garageband-appen til iPad. Etter det som føles som en evighet begynner han omsider å synge og skrike, og det blir fryktelig slitsomt.

Mye av plata høres ut som at Jack White har funnet seg effekter og lyder han liker så godt at han ikke klarer å la være å bruke dem. Låta Hypermisophoniac kunne vært en kul låt, men i høyre øre så ligger det en slags maskinvarefeil på datamaskinen. Greit nok å bruke den som en intro, men når den går gjennom hele låta og maser inn i øret, så beviser det bare hvorfor det skulle vært noen andre med og sagt i fra: «Du, vi skulle ikke skrudd ned den fæle lyden i høyre øre da? Sånn helt ned til 0? Tror ikke den er i takt heller?».

Noen av låtene kommer kanskje til og høres bedre live. For eksempel Connected by Love eller Ice Station Zebra, som egentlig minner skremmende mye om melodien til Fresh Prince of Bel Air. Men det hjelper ikke albumet, som er full av utvanna ideer, fillers og uferdige tanker. Det reddes bare av soundet og forsøket. For vanligvis burde man hylle at artister prøver ut nye ting, men denne gangen ble det for mye, og derfor blir høydepunktet Over and Over and Over, som er den låta som høres mest ut som tidligere album av Jack White. Ironisk nok beskriver tittelen slik man IKKE vil høre på albumet.

(Redigert: Karakteren er justert fra 4 til 3 etter enda en gjennomhøring)