Da grønsjen og britpopen fadet ut på siste halvdel av 90-tallet, oppstod det et tomrom for oss med hang til gitarbasert rock. Men i 2001 var optimismen tilbake: Med The White Stripes sin tredje plate, White Blood Cells, og The Strokes sitt debutalbum, Is This It, fikk den musikalske identiteten etterlengta påfyll etter en periode med for mye Air og for lite rock’n’roll i lufta.

The White Stripes hadde allerede to gode album i kofferten – den selvtitulerte debuten fra 1999 og De Stijl fra 2000 – da de i 2001 slapp tredjeskiva og fikk et internasjonalt gjennombrudd. Det var noe befriende og sjarmerende over hele pakka med Jack og Meg White, disse to småsnodige karakterene som spilte fet bluesrock. Gitarspillet og vokalen oste av energi og råskap, og trommene var groovy selv om rytmen ikke alltid var like stødig. Låtene var kule og lyden passe skitten. Det var som om du hørte The White Stripes på øvingslokalet. Lydbildet hadde en helt egen nerve. Men også det estetiske ved bandet fascinerte, fargekombinasjonene av rødt, hvitt og sort, pressebilder, musikkvideoer osv. Alt var tiltrekkende med Detroit-duoen.



Med White Blood Cells var det som om vi begynte på null igjen kort tid inn i det nye årtusenet. For denne skribenten hadde albumet nesten like stor påvirkningskraft som Nirvanas Nevermind hadde i 1991 og Oasis´ Definitely Maybe i 1994. Det ga håp om en ny tid for rocken, en enklere tilnærming til låtskriving og framføring, en gjenoppstandelse av gitaren og fuzzboksen. Det trengte ikke å låte perfekt for at det skulle låte tøft. Det handla om innstilling.

Men det var ikke bare et glimrende album i seg selv. Det åpna også dører bakover i tid til gamle blueshelter og rockeband, og ble et vindu ut mot nyere band innen samme sjanger. Band som hadde inspirert Jack og Meg White, band som ble inspirert av det de gjorde. I forlengelsen av hypen rundt The White Stripes fikk en nyss i kompilasjoner med 60-tallsband fra ulike deler av verden, og samtidsrockere som The Dirtbombs, The Hives, Black Rebel Motorcycle Club og The Black Keys. Garasjerock ble en snakkis og rockesjela var i vater igjen.

White Blood Cells ble innspilt i Memphis i løpet av ei uke og ble produsert av Jack White selv. Ved siden av gitar og trommer, ble piano et mer fremtredende instrument på dette albumet. Låtene, som utelukkende var originale The White Stripes-låter og ingen covere slik som på forgjengerne, ble øvd inn så fort som mulig. Målet var å gjøre det enkelt og greit, det skulle ikke låte for bra, men ekte, og være mest mulig uorganisert. Jack Whites tekster blanda kjærlighet og håp med forræderi og paranoia. Det fikk også fart på spekulasjonene om at ekteparet var i ferd med å gå hvert til sitt.

Bandets tredje utgivelse ble også deres siste på labelen Sympathy for the Record Industry, og med singelen Fell In Love With A Girl tok The Whites Stripes et kraftig jafs opp på den kommersielle stigen. Et par år senere var de signa på stort selskap og nådde nye høyder med albumet Elephant og megahiten Seven Nation Army.



Omtrent samtidig som The White Stripes åpna garasjerockporten, kom et band fra New York med et lignende nedslagsfelt. The Strokes så tøffe ut de også og hadde en slags storbymentalitet som virka forlokkende. Til tross for at Is This It møtte noen hindre på veien til utgivelse, spesielt i USA – omslaget kunne virke støtende på enkelte og låta New York City Cops passa seg ikke etter terrorangrepene 11. september – fikk albumet strålende kritikker og ble en stor suksess.

Is This It var et frisk pust og låter som Hard To Explain, Last Nite og Someday satte seg umiddelbart. Det var nyskapende, catchy og gode melodier, variert gitarspill og en interessant produksjon. Innspillinga foregikk i studioet Transporterraum i New York med Gordon Raphael som produsent. Albumet ble utgitt via RCA/Rough Trade og skulle vise seg å bli en særdeles viktig inspirasjonskilde for andre band på denne tida.



Det dukka opp mange nye bekjentskaper i kjølvannet av New York-bandets triumf. Der The White Stripes hadde lokka oss inn i bluesen og gjort garasjerocken mainstream, gjorde The Strokes sitt gjennombrudd oss oppmerksomme på 70-tallets punkrock-scene, legendariske CBGB i New York og band som for eksempel Television (som de riktignok selv aldri hadde hørt om), Talking Heads og Blondie. Men også til samtids-kolleger som The Yeah Yeah Yeahs, Interpol og LCD Soundsystem, og senere til Franz Ferdinand og Arctic Monkeys.

Etter at The White Stripes tok verden med storm med låta Seven Nation Army, ga de ut albumene Get Behind Me Satan i 2005 og Icky Thump i 2007 før bandet ble oppløst i 2011. The Strokes fulgte på sin side opp brakdebuten med sterke Room On Fire i 2003, men har i ettertid slitt med å leve opp til standarden som forventes. Bandet har med ujevne mellomrom levert ujevne album, selv om fjorårets The New Abnormal hadde sine øyeblikk.

White Blood Cells og Is This It ble for tjue år siden et viktig vendepunkt. Utgivelsene fikk ringvirkninger og hadde en motiverende effekt på andre musikere og utvida både musikkinteressen og platesamlinga til lyttere verden over. Det prega i alle fall overtegnedes musikksmak det kommende tiåret. Både The White Stripes og The Strokes fortjener sin plass i musikkhistorien, og etter å ha lytta til albumene de siste ukene, er det ingen tvil: Dette er to klassikere som fortsatt står helstøpt!



Kilde:
Wikipedia.org