Etter at Jack White skilte lag med Meg White og The White Stripes i 2011, har han gitt ut album med band som The Raconteurs og The Dead Weather og tre album under eget navn. I tillegg har han fått sving på labelen Third Man Records og fungert som produsent på ulike utgivelser. Ti år etter solodebuten Blunderbuss, og fire år etter forgjengeren Boarding House Reach, kommer Detroit-musikeren nå ut med ikke bare ett, men to album.

Fear Of The Dawn, som ble sluppet i starten av april, er det fjerde i rekka, og etterfølges av roots- og bluesutgivelsen Entering Heaven Alive i juni. Nedstenging, faste og tid til overs ga White anledning til å fokusere og finne tilbake til sin indre motivasjon som låtskriver og musiker. En slags gjenfødelse, som han selv antyder i et intervju med Mojo.

Den ´nye´ White hamra inn rundt 30 nye låter, vurderte et dobbeltalbum, men bestemte seg for å kjøre ut to fullengdere på relativt kort tid. Der tidligere skiver har vært litt ujevne, rettes inntrykket betraktelig opp med Fear Of The Dawn. Det koker av overskudd og kreativitet fra 46-åringens side. Det eksperimenteres med gitarlyd og uttallige detaljer som sniker seg inn ved hver gjennomlytting.

Det er hektisk og energisk, men i bunnen ligger noen av de beste låtene White har skrevet og gitt ut på egenhånd. I løpet av de åtte-ni første minuttene har du gjennom tre knallsterke låter blitt rista fram og tilbake i godstolen. Taking Me Back, tittelsporet og The White Raven dundrer avgårde og er en slags DIY-heavy-prog. White pøser ut gitarriff og legger seg til en småaggressiv tone i vokalen. Det er jævlig tøft og den såkalte nullstillinga han sikter til lokker deg som lytter inn i hans gjenfødte låtunivers. Denne lytteren er i hvert fall hekta og får fornya respekt for Whites ferdigheter som låtskriver.



Den gode følelsen holder stand via Hi-De-Ho, med bidrag fra rapperen Q-Tip, Eosophobia (versjon 1), som starter i en slags rocka reggae-beat og endrer karakter etter litt over 40 sekunder med et deilig riff og prog-inspirert rytme, og til sistelåta, den mer nedpå og ryddigere Shedding My Velvet, som kanskje fungerer som ei bru til Whites andre album som lanseres om litt over en måned.

Det er noe friskt over låtene og helheten på Fear Of The Dawn. Låtenes oppbygging og struktur er oppfinnsomt, tekstene dels alvorlige, men med et rutinert skråblikk, og vokalen og, selvsagt, gitarspillet har mange spennende lag. White virker gira, han har forbedra kondisen, lekt seg i studio, men også terpa og gitt låtene interessante uttrykk som selv etter flere avspillinger klarer å overraske. Dæven, det var fett!, gjentar seg titt og ofte gjennom albumet.

Med Fear Of The Dawn har White laga sin beste soloplate så langt i karrieren. Den litt gretne fyren er i bedre humør enn på lenge, og han har virkelig klart å revitalisere seg selv som musiker og låtskriver. Mange har kanskje glemt hvor dyktig han er, kanskje attpåtil avskrevet ham, men med denne utgivelsen er det ingen tvil: White er en av de kuleste i klassen!