Postrocken er en sjanger som kan variere noe voldsomt i kvalitet. Veien er kort fra det storslåtte til det søvndyssende, men de som gjør det rett, de gjør det gjerne spektakulært godt. De siste par årene har bydd på flotte og interessante utgivelser fra blant andre Godspeed You! Black Emperor, Mogwai, og God is an Astronaut, men ingen av dem har levert på det nivået vi nå hører fra norske Spurv.

Myra er Spurvs første utgivelse på Fysisk Format, og med seg på produksjonssiden har de blant annet Martin Bowitz og Jørgen Smådal Larsen, som også var bak spakene på Kollwitz’ to album. Kanskje de sterkeste utgivelsene vi finner i Fysisk Formats katalog. Med god hjelp fra Emil Nikolaisen, og mastring av Magnus Lidberg fra Cult of Luna, så kan en ane at det blir god trøkk i denne plata før en trykker play. På toppen av det hele får vi også musikalske bidrag på strykere fra Cathy Donnely, Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, samt synth fra Tore Ylvisåker og Ole Aleksander Halstensgård. Alle må nevnes, for alle briljerer.

En fellesnevner vi ofte finner i postrock-sjangeren er mangelen på vokal. Ikke alle klarer å fylle det tomrommet med noe meningsfullt, men dette er ikke et problem Spurv er kjent med. Noe de heller ikke skyr unna, er de overdådige og pompøse låttitlene. Førsteinntrykket er at det er litt mye, men så snart musikken setter i gang er det lille frøet av tvil snudd til full forståelse. Når en så finner ut av at låttitlene til sammen er et flott lite dikt bidrar det også til helhetsinntrykket av plata. Og helheten er så visst i sentrum.



Introsporet Et løfte i fall glir helt nydelig inn i platas første singel Og ny skog bæres frem. Dette er en helt fantastisk låt, som har hatt høy rotasjon hos undertegnede siden den ble sluppet i april. Når det så viser seg at den knapt når topp tre av låter på denne plata så kjenner jeg på en skrekkblandet fryd. Gjennom hele albumet pøses det på med store og kraftige melodier og crescendoer godt hjulpet av støyende droner, flotte strykere og en nydelig trombone. Men bandet glemmer seg ikke bort, og det blir aldri for mye av det gode. Trommene låter også langt mer variert og spennende enn de har gjort på deres tidligere utgivelser, og er helt vitale for at låtene skal få det drivet og den vitaliteten som de har.

Det mest spektakulære øyeblikket på plata kommer først på avslutningssporet Allting får sin ende, også natten. Etter en rolig pianointro og noen kloke ord fra den tyske filosofen Martin Heidegger, får vi servert en eksplosjon av tøffe og beinharde riff, bygget oppå et fundament av tunge blast beats. Måten de harde riffene glir over i flotte og melodiøse partier er helt perfekt, og det seige mellomspillet og oppbyggingen til klimakset er så kraftfullt at jeg nesten blåser av stolen.

Fra start til slutt tar Spurv deg med på en sømløs musikalsk reise. Det første og siste vi hører er en rennende bekk og lyden av føtter som beveger seg gjennom skogen. Dette gir en flott ramme til en musikk som er like storslått som skogen selv, og det fungerer også som en metafor for hele albumet: Musikken er vannet som renner gjennom skogen, og på veien finnes både voldsomme fossefall og behagelige fiskevann. Myra er en av de mest gjennomførte, helhetlige og spennende utgivelsene jeg har vært borti. Jeg bøyer meg i støvet.

Myra slippes 1. juni