Med tanke på hvordan Bring Me The Horizon album for album har beveget seg stadig lengre bort fra hvor de startet er det ikke sjokkerende at amo er nok et album som vil splitte fansen. Med hvert album bandet har sluppet de siste ti årene har kritikken haglet i takt med deres økende inkorporering av kommersielle og poppete elementer i musikken. At bandet nå høres ut som EDM-prosjektet Oli Sykes kunne hatt ved siden av BMTH gjør imidlertid at amo klarer å sjokkere likevel. Dog ikke i positiv forstand.

I dag har selvutvikling blitt en milliardindustri hvor alt, inkludert dine ubevisste tankemønstre skal endres og utvikles. Utvikling er vel og bra, men beklager å måtte si det, utvikling er ikke synonymt med fremskritt. For akkurat som de tusentalls selvhjelpsbøkene du finner i taxfreen, er heller ikke dette albumet mer enn et tomt skall.

Albumet åpner med en klassisk introlåt i form av i apologise if you feel something som sender assosiasjoner til deres forrige album That’s The Spirit. Deretter er det første singel fra albumet MANTRA med sitt unektelig fengende gitarriff og friske driv som fanger oppmerksomheten. Oppmerksomheten spisses ytterligere når den ulmende vokalen spør “Do you wanna start a cult with me?”.

Hadde MANTRA vært en indikator på resten av albumet ville jeg kanskje vært tilbøyelig mot å svare ja. Dessverre er låten mer som en b-side fra forrige plate, enn en representativ låt for amo.

Når MANTRA dør ut og blir erstattet av nihilist blues, en vaskeekte technolåt, begynner alarmklokkene å kime i takt med synthbeaten. Der bandet tidligere har lent seg på store gitarspor for å løfte låter og gi tyngde finner vi nå Scooters forkastede synthbeats.

Bring Me The Horizon har tatt turen ned i elektronikans klamme kjeller og lager det som nå best kan beskrives som mørk og melankolsk EDM. Pauselåten ouch er nok en låt som understreker at bandet nå utforsker listepopens mørke avkroker. Den inneholder dog en gøyal referanse til Follow You fra forrige plate.

Tekstene på albumet er stort sett gode, og er elementet som makter å dra albumet noe opp fra gjørma. Vokalist Oli Sykes bruker flere av låtene til å reflektere rundt bruddet med ekskona, og låtene er dermed naturligvis preget av mørk tematikk. Det er imidlertid siste låt i don’t know what to say, om en venns kamp mot kreft, som gjør sterkest inntrykk.

Det er synd at sterke, vonde og gode tekster som dette skal bli ofret på pop-frieriets alter.

Det er nok mange som skulle ønske BMTH gikk motsatt vei, eller fortsatte videre med å lage nok et album i samme stil som et av de foregående. At bandet selv ikke har lyst å kopiere seg selv er helt i orden. Dessverre er ikke dette albumet mer enn en klam og guffen skygge av hva bandet tidligere har gjort.

Ta for eksempel in the dark hvor bandet like gjerne har laget et gitarriff som høres ut som avkommet til Ed Sheeran og Justin Bieber. Det er dog passende. For hvis Justin Bieber skulle ha laget et “råkkealbum” for å tøffe seg, er amo albumet han strevd mot.

Si hva du vil om retningen bandet har tatt, men de har det i seg å skrive gode låter. Problemet er bare at på veien mot kunstnerisk tilfredsstillelse har de endt opp med å strippe bort deres egen identitet, og verst av alt, sitt eget særpreg.



Fra Suicide Season til amo har BMTH gått fra ett ekstremt uttrykk til et annet, og kontrasten mellom de to albumene kunne knapt vært større. Dessverre har bandet aldri føltes mindre vitale enn hva de gjør nå. Hør bare den dølle listepop-låten mother tongue.

På tross av alt hva dette albumet ikke er, så finnes det også noen fengende låter som kommer bedre ut av det.

MANTRA og wonderful life med Dani Filth (Cradle of Filth) på gjestevokal er albumets beste. Her klarer bandet å gjøre det interessant og særlig sistnevnte har et fascinerende og fengende driv. medicine og i don’t know what to say er nesten på samme nivå, men blir hemmet av unødvendige produksjonselementer.

At enkelte elementer og låter på albumet duger, rettferdiggjør dessverre ikke eksistensen til majoriteten av innholdet på dette albumet. Det er ikke nok å bryte sjangerregler i seg selv og peke på luftige ord som nyskapende. Låtmaterialet er bare ikke godt nok.

Med amo frir Bring Me The Horizon i hvert fall til alle andre enn fansen.