Pop-vidunderbarnet Billie Eilish har på kort tid markert seg som et av de største navnene i musikkindustrien. Siden debutsingelen Ocean Eyes ble hun raskt satt i søkelyset og slapp singel etter singel som videreførte den økende spenningen rundt talentet. Mye av Eilish’ suksess kan skyldes bruddet med den kommersielle popindustriens normer om glamour, pomp og prakt, og konstruerte isteden en identitet som omfavner en ubehagelig og skummel særhet, med stil. På WHEN WE ALL FALL ASLEEP, WHERE DO WE GO? får vi et innblikk i et angstfylt tenåringshode som kaver seg gjennom historier fra en dualistisk personlighet, men som tidvis mister engasjement langs veien.

Låtskrivingen skinner og har morsomme referanser i fleng som på you should see me in a crown som refererer TV-serien The Office. Sangen er desidert et av albumets høydepunkter med et nesten gåsehudaktig trykk som blåser meg av banen. Med disse tunge og innpakkede lydlandskapene, er det er åpenbart at Eilish vil skremme lytteren med låter som nytes best etter solnedgang. På bad guy presenterer Eilish seg selv som en person man ikke kødder med. Sangen ledsages av en frekk rytme som i likhet med all good girls og to hell, konfronterer normene om å være snill og uskyldig, når Eilish heller vil leve en befriende livsstil. my strange addiction er det nærmeste Eilish kommer til tradisjonell pop-låt, men det fungerer godt med et svært fengende refreng.



Hun viser også fram mykere sider. På den melankolske xanny og frustrerte wish you were gay sørges det over fortapte forelskelser og om å finne fortrolighet med omstendighetene. Som nevnt bruker Eilish mye av albumets tid på å beskrive seg selv som en «badgirl», men denne siden stilles opp mot mer sårbare sider der hun opplever å miste venner i både selvmord og rusmisbruk. Dette fremtrer som realistisk i en tid der ungdommer gjennomgår et følelser og erfaringer i fleng, og dyrker en mer troverdig personlighet som på when the party’s over som er et av albumets desidert vakreste øyeblikk.

På disse mykere sangene får Eilish også vist frem sin unektelige vakre stemme som oser kontroll og er til tider svært forførende i å selge albumets konsept. På den andre siden er dette også en av albumets mest fremtredende svakheter. Selv om Eilish’ stemme bærer, tar hun sjeldent store sjanser og holder seg heller til hennes kjente «hviskesynging». Albumets holder seg altfor bekvemt innenfor rammene sine og kan tidvis være nokså monotont og kjedelig, på tross av hvor utrolig kult det også kan være. Dette betyr ikke at albumet høres dårlig ut. Det er konsist og følger en tematisk struktur både lyrisk og etter konseptet, men på bekostning av det som kunne vært langt mer dynamisk utfylling av de fleste sangene. Om bare Eilish var mer vågal som på bury a friend og ilomilo, kunne albumet nådd større høyder.

Potensialet ligger der, helt klart, og albumet briljerer som en konsis helhet. Samtidig var dette med på å mette interessen min raskere da jeg forsto det ikke var mer å hente. Det kan godt hende det finnes hav av skjulte meninger gjemt mellom tekstlinjene som når avkledd, gir en helt ny oppfatning av albumets røde tråd. På utsiden er albumet allikevel veldig gjennomført, men ikke eksepsjonell popmusikk.

Treenigheten listen before i go, i love you og goodbye blir en slags kronologisk fortelling om en indre konfrontasjon om å ta sitt eget liv. De er usedvanlige dystre, ubehagelige og sorgfulle. På den andre siden er de også utrolig vakre gitar- og pianoballader. Dessverre kan det virke som Eilish ikke har mer å by på enn kjærlighetsfortellinger om tap og selvmord og den nesten glamoriseringen av det hele. Jeg tviler på at Eilish bevisst oppfordrer publikumet sitt til å ta all tematikken til hjertet, men allikevel kan det hele oppleves som et utilstrekkelig forsøk på å fange en usedvanlig mørk tenåringsangst for en 17-åring. Når det er sagt, kan stjernestatusen ha skutt henne til værs litt for tidlig og hun har derfor fått et perspektiv få tenåringen på hennes alder har.

Noen har kritisert Eilish for å være en hyklersk artist som bare er kjent på grunn av foreldrenes berømmelse og finansiering, og er derfor en såkalt «industry plant»; skapt av musikkindustrien for å appellere spesifikt til en sårbar demografi, i dette tilfellet unge tenåringer.

I det store og det hele gir Eilish uansett et inntrykk at hun har livserfaringen til en voksen. Om du kjøper denne dualismen mellom snill og slem, er opp til deg. WHEN WE ALL FALL ASLEEP, WHERE DO WE GO? er uansett en veldig god start på en karriere som bare kan bli bedre med årene. Vi får bare håpe hun holder fast ved egne ambisjoner og ideer og ikke gir etter.