«Dublin in the rain is mine/A pregnant city with a catholic mind». Slik kickstarter irske Fontaines D.C. sitt debutalbum Dogrel. Vokalist Grian Chatten fortsetter låten med å synge «My childhood was small/ But I'm gonna be big» i refrenget til Big. At han og bandet kommer til å gjøre det stort tror vi så gjerne, for det smaker fugl av hele plata. Det er drivende rock i punk- og postpunklendet, det er skildringer av et regntungt Dublin, det er frustrasjon og viktigst av alt, det er ei samling fantastisk gode låter.




Når vi har hørt ferdig åpningslåten Big følger den litt dystre Sha Sha Sha. Tre låter ut i albumet kommer Too Real som bandet har sluppet som singel tidligere. Med en drivende intro – mer postpunk enn punk – hamrer bandet avgårde før Grian Chatten snerrer «None can pull the passion loose from youth's ungrateful hands/As it stands, I'm about to make a lot of money»

For å gi leserne et enda mer fyldig bilde av hvor Fontaines D.C. står musikalsk, kan det jo nevnes at de har vært på turné med Shame og at de i 2019 skal turnere med IDLES. Det er hard, energisk og melodiøst akkurat som med de to engelske bandene. Ellers blir Fontaines D.C stadig nevnt som foregangsmenn i en lovende bølge av unge, irske artister hvor noen av dem går i samme retning som Fontaines D.C.

Bandet forteller at deres felles interesse for litteratur generelt og lyrikk spesielt var med på å bringe sammen gruppa. De nevner de amerikanske beat-poetene som forbilder, men også irer som Brendan Behan og James Joyce blir omtalt som gode inspirasjonskilder. De sammenligner hele stemningen på plata med stemningen i boka Dubliners av James Joyce. Karakterene innser at livet deres går i loop og at det er få eller ingen veier ut av loopen. «And the radio is all about a run away model with a face like sin/and a heart like a James Joyce novel», synger de i Boys In The Better Land

Hurrican Laughter kunne gått rett inn på en The Fall-skive. Mark E Smith ville muligens ikke nikket anerkjennede til denne, det var ikke hans stil, men kanskje heller vært irritert fordi det ikke var han som hadde lagd låten. The Lotts er i tidlig, dyster Cure-stil. I det hele tatt kan man finne drøssevis av gode musikalske og tekstlige referanser i låtene til Fontaines D.C. Det viktigste er at de har satt sitt eget særpreg og bumerke på Dogrel. Bandet spilte tidligere i vinter på Revolver. Den konserten fikk jeg ikke med meg, men jeg skal se dem på Øya i sommer. Det syns jeg du og mange flere også bør gjøre, for de fem gutta i Fontaines D.C. kommer garantert til å levere et kanonsett uansett hvilken scene de måtte bli plassert på.



Hjemmesiden til bandet