
Fontaines D.C.
A Hero’s Death
Mørkt og godt som Guinness
Irske Fointanes D.C. slo gjennom i 2019 med debutalbumet Dogrel og var plutselig på alle musikkinteressertes lepper. De spilte også på Øya i fjor sommer i en konsert som ble skjemmet av tekniske problemer, noe som førte til at bandet gikk av scenen før de egentlig hadde tenkt.
A Hero’s Death er oppfølgeren til det kritikerroste debutalbumet, og man aner en litt mørkere og mer ettertenksom stemning fra bandet som holder til i Dublin. Det er mer mollstemt, mer dystert, mer klassisk postpunk.
Utfra refrenget i åpningslåten virker det også som om bandet ble lei av ja-mennesker og folk som ville ha en bit av dem når de oppnådde suksess. «I don't belong to anyone/I don't belong to anyone/I don't belong to anyone/I don't wanna belong to anyone», bedyrer vokalist Grian Chatten.
Det er et par fine ballader på albumet, sånn som den poetiske Oh Such A Spring. En låt som består av vokal, gitar og perkusjon, og Chatten som lengter etter våren når sjømenn drikker amerikansk vin i havnekneipene.
«Life ain’t always empty» messer Chatten på tittellåten A Hero’s Death. En låt som ble sluppet i forkant av albumet og som er en av tre singler/videoer som ga oss en idé om hva vi hadde i vente på plata. De to andre låtene er den før nevnte åpningslåten og Televised Minds.
Alle tre singlene holder høyt nivå, og det gjør de fleste av de andre låtene på A Hero’s Death. Låten Lucid Dream er min favorittlåt akkurat nå. En låt som driver avgårde etter rytmene til trommeslager Tom Coll og det fine gitarspillet til herrene Carlos O'Connell og Conor Curley. Så er det også et utrolig tøft mellomspill etter det andre verset, hvor Chatten prater seg gjennom basspillet til Conor Deegan III på gåsehudframkallende vis.
Jeg nevnte ballader, og plata avsluttes fint med den såre balladen No. Fontaines D.C. har tatt et skritt videre i livet og i karrieren. Det mørke og ettertenksomme kler bandet godt og de har slått fast at de ikke er et band som sluknet etter en fin debut. Det er bare å følge med Fontaines D.C. fremover.
«When you speak, speak sincere/And believe me friend, everyone will hear»
Fontaines D.C. kommer til Norge
Mer stoff om bandet finner du her.
A Hero’s Death er oppfølgeren til det kritikerroste debutalbumet, og man aner en litt mørkere og mer ettertenksom stemning fra bandet som holder til i Dublin. Det er mer mollstemt, mer dystert, mer klassisk postpunk.
Utfra refrenget i åpningslåten virker det også som om bandet ble lei av ja-mennesker og folk som ville ha en bit av dem når de oppnådde suksess. «I don't belong to anyone/I don't belong to anyone/I don't belong to anyone/I don't wanna belong to anyone», bedyrer vokalist Grian Chatten.
Det er et par fine ballader på albumet, sånn som den poetiske Oh Such A Spring. En låt som består av vokal, gitar og perkusjon, og Chatten som lengter etter våren når sjømenn drikker amerikansk vin i havnekneipene.
«Life ain’t always empty» messer Chatten på tittellåten A Hero’s Death. En låt som ble sluppet i forkant av albumet og som er en av tre singler/videoer som ga oss en idé om hva vi hadde i vente på plata. De to andre låtene er den før nevnte åpningslåten og Televised Minds.
Alle tre singlene holder høyt nivå, og det gjør de fleste av de andre låtene på A Hero’s Death. Låten Lucid Dream er min favorittlåt akkurat nå. En låt som driver avgårde etter rytmene til trommeslager Tom Coll og det fine gitarspillet til herrene Carlos O'Connell og Conor Curley. Så er det også et utrolig tøft mellomspill etter det andre verset, hvor Chatten prater seg gjennom basspillet til Conor Deegan III på gåsehudframkallende vis.
Jeg nevnte ballader, og plata avsluttes fint med den såre balladen No. Fontaines D.C. har tatt et skritt videre i livet og i karrieren. Det mørke og ettertenksomme kler bandet godt og de har slått fast at de ikke er et band som sluknet etter en fin debut. Det er bare å følge med Fontaines D.C. fremover.
«When you speak, speak sincere/And believe me friend, everyone will hear»
Fontaines D.C. kommer til Norge
Mer stoff om bandet finner du her.
FLERE ANMELDELSER
Jason Isbell and the 400 Unit - Weathervanes
Widescreen-rock fra en som burde være en av de virkelig store. >>
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>