Rammstein, det relativt pre-pubertale, industrielle technometall-bandet som gjennom 25 år har servert sitt publikum tysk presisjon i form av taktfast rock og flammer, med vokalist Till Lindemann i spissen, har nettopp sluppet sitt syvende album, uten navn.

Det er nesten vanskelig å vite hvor man skal begynne. Kanskje med selve coveret, som kun er en fyrstikk på hvit bakgrunn. Så enkelt, og så genialt kan det gjøres. Det hjelper selvsagt at bandet har en gedigen lastebil med en fyrstikk på 1,5 tonn bak på lasteplanet, kjørende rundt i Tyskland «as we speak», og som du også kan følge på bandets nettside til enhver tid. Hvem gjør sånt? Rammstein, selvsagt.

Og det er med overlegen sans for promotering og drama at Rammstein i forkant av utgivelsen ikke ga et eneste intervju. Kun de som fulgte godt med kunne få se et par klipp av en svært påkostet video til første singel Deutschland via bandets facebook-side. Da den endelig kom, fikk den flere millioner treff på bare noen timer. I skrivende stund er den sett over 54 millioner ganger, en måned etter. Det tok heller ikke mange timene før samtlige billetter til europaturneen ble revet vekk. Det sier ikke så rent lite om bandets opparbeidede integritet, og at de har en relativt stor fanbase til tross for å være i en snever sjanger.



Det et sjelden man er mer takknemlig for nådeløs pugging av tyske verb på skolen, enn når man havner bort i Rammsteins tekster, selv om det nok er noen gloser i Lindemanns lyriske nyanser som aldri ville passert leppene til tysklærer Hals. Og selv om man kan hevde at dette er et band som mest lager sanger der alle kan synge med på refrengene, går man glipp av mye svart humor og glimt i øyet hvis man ikke får med seg helheten i tekstene.

Foruten nevnte singel Deutschland som omhandler bandets elsk/hat-forhold til hjemlandet, og den elektroniske Radio om det å bli reddet av musikken i gamle dager, finner man for eksempel Sex. En tilsynelatende feiring av livet i form av kjærlighet (Wir leben nur einmal-Wir lieben das leben). Men litt lenger inn i teksten handler det unektelig om fisting (Eine faust in meinem bauch, komm hier, du willst es doch auch). Direkte frekt selvfølgelig, men når det er Lindemanns gutturale, rå stemme som synger og ler, ja da er alt lov. En låt i ekte Rammsteinsk ånd, og en skikkelig crowd-pleaser.

Og apropos Lindemanns stemme, blir den aldri mer desperat og hard enn i refrenget til Puppe (etter å ha dobbeltsjekket at puppe er dukke og ikke valp, det får da være grenser). En beksvart historie om en lillebror som må se sin søster bedrive hor. Det går selvsagt ikke bra. Måten Lindemann nærmest rapper og driver refrenget frem på, setter denne sangen på kartet som en av albumets sterkeste.

Begge balladene Was Ich Liebe og Diamant gir et lite, mykt pust i bakken (selvsagt kan mannen som nettopp har stått og skreket om fisting, også synge mykt om trist kjærlighet) før Weit Weg og Tattoo bringer lytteren tilbake til den mer klassiske delen av det som er Rammstein.

Dette albumet har alt hva man kan ønske seg. Alt fra enkle, dansbare låter via ballader, til de virkelig store, tunge hitene, alle like utmerket gjennomført. Man får det man alltid har fått, men samtidig har de denne gangen klart å tilføre det lille ekstra som gjør at dette er en plate man kan høre mye på og stadig bli overrasket over.

Det er i grunnen vanskelig å skjønne hvordan de kunne gjort det bedre. Bortsett fra at det ikke burde tatt 10 år å lage ny musikk, og at det svirrer et rykte om at de ikke kommer til å gi ut mer etter dette. Men om det skulle skje vil i så fall dette albumet stå igjen som et av bandets aller beste.