Foto: Kim Rognmo

På coveret til Øvre-Ål Toneakademi ser vi en ettertenksom, underfundig og lurt smilende Stein Torleif Bjella i profil. Coveret står i sterk kontrast til coveret til albumet Heim for å døy hvor han stirrer bestemt og olmt rett inn i kamera. Noen av oss modnes og blir mildere med årene, og muligens avspeiles dette i nettopp disse to omslagene.

Så kan man kan trekke paralleller til musikken: Der den forrige ordinære plata Gode Liv (Jordsjukantologien er ei spoken word-plate) er mørkere og mer elektrisk i uttrykket, er Øvre-Ål Toneakademi lysere og preget av de akustiske stemningene.

Stein Torleif Bjella har henta inn igjen ringrev og DumDum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen til å produsere album nummer seks. Resultatet er et klart, ryddig lydbilde som er rikt på detaljer. Det er ofte disse detaljene - eller krydderet - som skiller klinten fra hveten. Det er nesten unødvendig å si at det funker helt upåklagelig også denne gangen.

Bjella har med seg det ypperste av norske musikere på laget. I tillegg til Kjartan Kristiansen på gitar, består grunnstammen av Kenneth Kapstad på trommer, Eirik Øien på bass og Geir Sundstøl på det meste som har strenger (pluss litt til). Vi finner også navn som Christer Knutsen (piano) på gjestelisten. Gitt kvaliteten på disse musikerne og Bjella sin enorme kapasitet som låtskriver, ville det vært en sensasjon om resultatet skulle bli bare sånn passe bra.

Musikerne har garantert jobbet steinhardt i studio, men de greier likevel å gi inntrykk av at de har kommet sammen og bare spilt og kost seg. Det høres så utrolig uanstrengt og laidback ut. Det er godt å høre på, samtidig som det er veldig langt fra å være tilfeldig eller pregløst. Både musikk og tekst utfordrer lytteren. Grunnlaget er akustiske gitarer, steelgitar, og andre strengeinstrumenter som bare Geir Sundstøl vet navnene på. I tillegg er det piano, munnspill og gud-vet-hva.



Åpningslåten er den fine og slentrende Sundre city. Det er hot club jazz av beste merke, og den spanske gitaren har en sterkt fremtredende rolle. Vi kan kalle det Bjella sin Tanta til Beate om vi strekker det litt. Låten handler om folk han møter og har møtt i Sundre city. Det er en fin tekst, og låten setter stemningen på en strålende måte.

På tekstsiden er det som alltid gullkorn å plukke opp. I Følsom person blues (du vet hvilken låttittel han sikter til her, sant?) synger han at «bilstereoen gret/Roy Orbison let». I Mitt namn er Stein: «e kan bi sein/fjellet er min bror/e kan vegen/og mitt namn er Stein/i nakkegrope di/fann eg min heim». Det er mer gull å finne, man oppdager stadig interessante og fine vendinger.

På Frisøren i sentrum stiller Bjella et essensielt spørsmål: «ha e blitt ein gamal mann/er ny kurs for seint/er stillstand det e kan/va det slik det va meint». Låten er en hyllest til frisør-helten i Bjellas liv. Han som alltid jobber hardt for å gjøre folk fine. Låten har forresten veldig stilig koring på refrenget.

Min kjære og ven er en hyllest til kjærligheten. «e kjem i vater når e veit du er/på veg hit te meg/når du kjem/min kjære og ven». Låten er preget av en melankolsk stemning og kan i små glimt minne om stemningen i fado.

Fødd på eit fjell er Bjella sin tolkning av en låt Ole Paus ga ut på plata Sanger fra gutterommet. Bjella har omsatt teksten til sin dialekt, og joda, låten funker utmerket på halling og.

Og jeg kunne gått gjennom alle de ti sangene på albumet og gitt alle uhemmet skryt, for det er ikke en eneste svak låt på albumet. «Spelemann, spelemann/det e det einaste eg kan», synger Stein Torleif Bjella i avslutningslåten Fortapt spelemann. Jammen skal vi være glade for at Stein Torleif Bjella fortsatt øser ut gode sanger fra sin spelemannshatt. Han skuffa oss ikke på de fem foregående albumene, det gjør han heller ikke på det sjette.



Les intervjuet Musikknyheter gjorde med Stein Torleif Bjella i september 2019