Vonheim
In the Deep
Vonheim er klare med sitt andre album
Fem år siden debutplata, to medlemmer ut og to nye medlemmer inn. Nå er Vonheim klare med sitt andre album, In the Deep, som slippes i morgen. Med ny bandsammensetning er sounden til bandet noe endret også. In the Deep preges av mer synth enn debutplata.
Første låt ut er tittelsporet, In the Deep, som er en veldig rocka, energisk låt. Mye trommer og mye synth. Låta passer perfekt som første låt på albumet. Påfølgende Moving On er mer lavmælt, roligere. Det er en fin låt, som er behagelig å høre på.
Det er likevel tredje låt som tar oppmerksomheta hos meg. Fragile (all Alone) starter helt nydelig. Vokalen er skikkelig behagelig, og bassen ligger som en hjerterytme over taktfaste trommeslag og deilig gitarspill. Godt uti låta kommer et instrumentalparti som er veldig preget av synth, og på slutten av låta dominerer strykere. Det hele fremstår litt som at det er en låt der de vil mye, for mye. For meg fremstår det rett og slett litt usammenhengende. Det som startet så vakkert blir litt for overdådig, nesten litt rotete.
Jeg elsker skikkelig digg bass-spilling, og This Is It har det. Det er en rolig, skikkelig behagelig låt. Jeg liker rytmen, den klare vokalen, akkompagnementet, og teksten.
«I sink like stone / Can I make it on my own / Is there a ray of light / I sink like stone / Falling to the great unknown / Who am I without you»
My Darkest Side er en låt der Vonheim slipper seg mer løs og har noen skikkelig rocka partier. Dog, jeg opplever det dessverre mest som en slitsom låt. New Memorial Day, som er siste låt på In the Deep, er en sterk kontrast. Det er en kort, rolig låt. Jeg liker spesielt trommene på denne. Låta gir en fin avslutning på albumet.
In the Deep er et helt greit album. Dessverre er det ikke mer enn det. Det er absolutt verdt å lytte på, det er ikke det. Jeg mistenker likevel at det er et album som fort går i glemmeboka, og at det er andre album som går foran når iallfall jeg skal høre på musikk. Det gjør seg ikke bemerket på noe vis, det er ingen av låtene som har satt noen form for «avtrykk» hos meg.
Første låt ut er tittelsporet, In the Deep, som er en veldig rocka, energisk låt. Mye trommer og mye synth. Låta passer perfekt som første låt på albumet. Påfølgende Moving On er mer lavmælt, roligere. Det er en fin låt, som er behagelig å høre på.
Det er likevel tredje låt som tar oppmerksomheta hos meg. Fragile (all Alone) starter helt nydelig. Vokalen er skikkelig behagelig, og bassen ligger som en hjerterytme over taktfaste trommeslag og deilig gitarspill. Godt uti låta kommer et instrumentalparti som er veldig preget av synth, og på slutten av låta dominerer strykere. Det hele fremstår litt som at det er en låt der de vil mye, for mye. For meg fremstår det rett og slett litt usammenhengende. Det som startet så vakkert blir litt for overdådig, nesten litt rotete.
Jeg elsker skikkelig digg bass-spilling, og This Is It har det. Det er en rolig, skikkelig behagelig låt. Jeg liker rytmen, den klare vokalen, akkompagnementet, og teksten.
«I sink like stone / Can I make it on my own / Is there a ray of light / I sink like stone / Falling to the great unknown / Who am I without you»
My Darkest Side er en låt der Vonheim slipper seg mer løs og har noen skikkelig rocka partier. Dog, jeg opplever det dessverre mest som en slitsom låt. New Memorial Day, som er siste låt på In the Deep, er en sterk kontrast. Det er en kort, rolig låt. Jeg liker spesielt trommene på denne. Låta gir en fin avslutning på albumet.
In the Deep er et helt greit album. Dessverre er det ikke mer enn det. Det er absolutt verdt å lytte på, det er ikke det. Jeg mistenker likevel at det er et album som fort går i glemmeboka, og at det er andre album som går foran når iallfall jeg skal høre på musikk. Det gjør seg ikke bemerket på noe vis, det er ingen av låtene som har satt noen form for «avtrykk» hos meg.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>