Førstkommende fredag, 29. mai, slipper svenske Maple & Rye debutalbumet For Everything. De sier selv at albumet består av «historier som må fortelles, kjærlighets-relasjoner som ble brutt, sorgen over ensomhet, døden, plasser bandet aldri har besøkt og mennesker de elsker. En lang prosess med motgang og hinder, men samtidig en reise fylt av glede og kjærlighet.»

Første låt ut er Monterey, en låt om å kjenne seg mest utsatt når du er på ditt lykkeligste. Det er en fengende låt med rytmer som setter seg, og det tar ikke lang tid før man kan ta seg i å synge med på refrenget.

Leaving Now er en ganske rolig, men veldig vakker, låt. Vokalen står i fokus, mens resten av instrumentene lager et fint bakteppe. På slutten av låta kommer et kor med på refrenget, det er mer energisk og det hele blir nesten litt majestetisk. Dette er låta som står igjen som et høydepunkt på albumet. Leaving Now er skrevet av Leo Lönnroth og er en hyllest til både mormoren hans og en hyllest til døden.

«Når mormor var syk viste hun meg en brosjyre hun hadde fått fra sykehuset som handlet om døden. «Tenk om det er så fint å dø» sa hun. Bildet viste en båt som var på vei mot horisonten. Hver gang jeg møtte mormor etter den samtalen, føltes hennes hånd i min hånd litt kaldere og den båten hun hadde pratet om føltes som den kom nærmere og nærmere. Det finnes noe vakkert i å ikke vite hva som hender når man dør, og det finnes noe fint i å akseptere døden innen den tar tak i deg eller noen som står deg nær.»

Låta Con of the Century er en låt med mye energi. Det er et raskt tempo, mye koring og rett og slett mye som skjer. Det er en låt som oppleves noe intens. Det blir fort til at man enten synes den er munter og fengende, eller slitsom.



Maple & Rye plasseres i indie-kategorien, men de lar seg tydelig inspirere av ulike sjangre. De blander inn elementer fra alt fra blues og funk til rock og folk-pop. Låtene på For Everything varierer i tempo og stemning. Den ene låta har bombastiske trommer og dansende rytmer, den neste roer det hele ned med en skjørhet og intimitet som blir en enorm kontrast. Gustav Rybo-Molin drar paralleller til det australske landskapet. «Hvis du reiser bare noen mil utenfor den urbane storbyen Sydney, så forvandles miljøet utrolig raskt. Ved den første pausen du tar i kjøringen, har du havnet i en regnskog og fortsetter du fem eller ti mil til har det blitt iskaldt. Kjører du litt lenger, befinner du deg plutselig i ørkenen. På samme sett skifter denne skiva mellom ulike følelser og sinnstilstander, så å lytte igjennom hele albumet er å gi deg en kaleidoskopisk reise gjennom vårt følelsesregister.»

Tittellåta For Everything er i likhet med Con of the Century en låt der det skjer mye. Det er raske rytmer fra starten av låta, det er mye trommer, det er mye gitar, det er mye tempo – rett og slett mye. Litt for mye. Refrenget oppleves litt slitsomt.

Siste låt ut på albumet er Albion, som kommer som en sterk kontrast til For Everything. Den har et enkelt akkompagnement i starten av låta, og sammen med gitar står vokalen i fokus. Låta bygger seg opp underveis, og det enkle akkompagnementer overtas gradvis av et arrangement som fremstår mer storartet.

Maple & Rye har klart å skape et variert album. Å få fram ulike følelser og sinnstilstander er ikke negativt, men de store kontrastene i tempo og arrangement gjør at albumet til tider kan oppleves litt slitsomt. For Everything er nok for flere ikke et album som vil spilles fra start til slutt, men man kan plukke låter her og der når man ønsker det. Det gjør at det er et album som fort kan gå litt i glemmeboka. Det er likevel flere gode låter på For Everything.