I juni i år slapp tidligere Hüsker Dü-medlem Bob Mould den kruttsterke og sinte singelen American Crisis. Det var en låt hvor Mould nesten rev i filler gitaren og skrek ut i vrede over de rådende politiske og sosiale forholdene i dagens USA. Mould kjenner igjen strømningene fra Reagan-tiden på 80-tallet i dagens USA. Et USA der evangeliske grupperinger, pro-life og anti-homoholdninger blir brukt som moralske rettesnorer, og hvor AIDS og Covid-19 blir behandlet med like lite respekt.

Låten American Crisis føltes litt som å havne under en gressklipper og komme ut av det med livet i behold, men med svært bustete hår. Mould hadde laget låten før det forrige albumet Sunshine Rock kom ut. Han fant ut at låten ikke passet inn på det albumet, i stedet ble det spiren til Blue Hearts. Plata ble forhåndsannonsert av Bob Mould selv som “en samling av de mest catchy protestlåtene jeg har skrevet”.

Det starter med kassegitar og Heart on My Sleeve hvor Bob synger sårt og bekymret om klimakrisen :«I wear my heart on my sleeve/And I don’t know who to believe». Dette er bare en lett oppvarming før de neste låtene som barker avgårde med fullt elektrisk øs og et hardtslående band i bakgrunnen.

Både Next Generation, American Crisis, Fireball og Forecast of Rain får oss opp av godstolene. Ingenting er lagt imellom i uttrykket. Det er rått, ektefølt og rett fra levra. Bob Mould er ikke en sint, ung mann, han er en middelaldrende, rasende mann, og effekten er bortimot den samme: Det blir ofte personlig og engasjerende musikk ut av det.


«This love thy neighbor thing, does it apply to all mankind?/Or only those who fit neatly inside your narrow lines?»

Enkelt sagt kan man si at første halvdel av albumet er veldig utoverrettet og politisk og at andre halvdel er mer personlig, spesielt i låten Leather Dreams som er veldig personlig. Trøkket er imidlertid fortsatt der, og Mould gir oss rock’n’roll som blåser ut både ørevoks og tette hoder.

På tross av at Mould framstår som både inspirert og aktuell, syns jeg likevel ikke han greier å holde interessen oppe gjennom alle 14 låtene på albumet. Det blir hakket for likelydende til at denne plata for meg kommer på topplista når 2020 er over. Men selv om det kanskje ikke er det beste albumet du kommer til å høre i år, er det like fullt et viktig album. La denne tekstlinjen surre i bakgrunnen og minne deg om akkurat dét, når vi nå nærmer oss presidentvalg i USA:

«I never thought I'd see this bullshit again
To come of age in the '80s was bad enough
We were marginalized and demonized
I watched a lot of my generation die»