Architects er for tiden aktuelle med sitt niende album, For Those That Wish To Exist. Det er ikke bare et av deres mest gjennomførte og helhetlige album, men det viser også et Architects med flere strenger å spille på.

Der bandet tidligere har supplert med elementer som synth, er synth nå en inkorporert og bærende del av lydbildet deres. Uten å miste alt for mye slagkraft har bandet nå altså utvidet uttrykket til noe mer luftig og atmosfærisk.



Resultatet er at For Those That Wish To Exist oppleves som et mer søkende og undrende album enn deres tidligere utgivelser. I tråd med bandets tidligere utvikling handler det fortsatt om evolusjon fremfor revolusjon.

Som alltid demonstrerer vokalist Sam Carter rekkevidden sin. Fra mektige skrik til sår og hviskende vokal, leder Carter oss gjennom låtene. Foruten en større vekt på synth og luftige atmosfærer er albumet rifftungt, akkurat som man forventer fra et Architects-album. Deres nye riffmaestro Josh Middleton, som erstattet Tom Searle etter hans altfor tidlige død, serverer riff med stor autoritet. Sjekk for eksempel ut riffene i Animals, Black Lungs og Goliath.

Winston McCall fra Parkway Drive, Mike Kerr fra Royal Blood og Simon Neil fra Biffy Clyro bidrar alle med gjestevokal på albumet. Mens Kerr gir en streit og nesten anonym opptreden og McCall leverer trygt og godt, så er det Simon Neil som stikker av med oppmerksomheten blant gjestene. Den desperate vokalen hans på Goliath er faktisk et av platas absolutte høydepunkter.



Architects har alltid hatt en lyrisk brodd de fleste band kan se langt etter. Om noen skulle være redd for at denne har forsvunnet i det nye uttrykket er det bare å slappe helt av. Særlig låter som Discourse Is Dead, Little Wonder, Libertine og Meteor leverer tekstlinjer man kan kose seg med.

Et av de sterkeste lyriske øyeblikkene får vi på siste låt Dying Is Absolutely Safe. Det er vanskelig å ikke tenke på Tom Searle når Carter synger «Beloved distant blue/ One day I'll die for you/And swim in sweet serenity/'cause death is not my enemy».

I tillegg til at albumet har for mange forglemmelige låter, så er albumets største akillishæl lengden på 15 låter med en spilletid over 58 minutter. Ettersom mange av låtene benytter seg av de samme virkemidlene, begynner det å føles oppskriftsmessig når man har hørt omtrent ti låter. Ironisk nok er flere av albumets beste låter plassert mot slutten av albumet.

Libertine, Goliath og Meteor stikker seg alle ut som platas høydepunkter, riktignok av ulike grunner. Mens Libertine byr på klassisk forbanna Carter-vokal, Goliath er storslått og spekket med kule detaljer - i tillegg til den rå gjestevokalen - klasker Meteor til med albumets mest fengende driv. En regelrett arenarock-banger.

For Those That Wish To Exist er Architects mest ambisiøse og helhetlige album så langt. Selv om essensen tidvis drukner i den langdratte undrende og søkende atmosfæren, er dette et storslått album verdt å få med seg.