Greta Van Fleet ble et av 2018s store snakkiser da de stormet inn på albumlistene verden over med sin retro-rockete Anthem of The Peaceful Army, gjennomsyret av Led Zeppelin-referanser, -sound og vibe. Publikum var stort sett delt i to, de som mente at dette var genial rock av purunge artister, og de som mente at dette var alt annet enn nyskapende, og i det store og hele egentlig bare et tribute-band. Her hos Musikknyheter fikk de 9/10, og anmelder mente at «dette er ei fantastisk god debutplate, av eit ungt band, med eit uendelig stort potensiale.»

Tre år senere er guttene klare med oppfølgeren The Battle at Garden’s Gate, og så store endringer har de ikke gjort på suksessformelen fra 2018 - her er det fortsatt god gammeldags 70-tallsrock som gjelder, uten den store utviklingen i noen som helst annen retning. Det lyder bra, det er godt håndtverk og flott gjennomført - men man kan jo lure på om de har en gammel kassett som har satt seg fast i kassettspilleren i bilen som eneste inspirasjon. Da blir det i overkant tomme løfter fra pressemeldingen som lover «en ny generasjon musikere - en som bruker rock’n’rolls fundamentale elementer til å bygge et helt nytt sonisk blueprint»

Det begynner relativt oppløftende på introlåta Heat Above, som også nikker innom Janis Joplin på sin Zeppelinske vei, en vei brolagt med orgel, svevende falsetter, og gitarklimpring samt svulstige tekster som Marching across the land/Is a peaceful army joining the band/Walking hand in handTo an anthem loudly sung where they stand. Det er kleint og det er overdrevent - men det er dæven så fengende også.



De plumpe tekstene fortsetter på roadtrip-anthemet My Way, Soon, som åpner med I've seen many people/There are so many people/Some are much younger people/And some are so old - stor diktekunst er det vel knapt, men hva gjør vel det om man skal suse nedover Route 66 i en gammel Cadillac og rock på stereoen (fra nettopp den kassetten som man ikke får ut av kassettspilleren). Det stort, det er bråkete og det gjør seg sikkert strålende på en festivalscene en varm sommernatt.

En liten "Stairway to Heaven"-tribute får man selvsagt med på kjøpet i form av låta Broken Bells, akkurat så nedpå og akustisk som man forventer av en slik låt. Men her får man også en liten pause fra de aller høyeste falsettene og vokalist Josh Kiszka levererer en fin vokalprestasjon for en såpass annerledes låt.

Det er mye å ta inn på denne skiva, og man kan fort bli både mett og trøtt. De aller fleste låtene bikker 4:30 minutter, med de lengste mellom 6 og 8 minutter, og når bandet da gjennomført kjører videre på samme skamløse soundet, samme gitarsoloene, samme falsettoene, og ikke en eneste gang prøver seg på noe egenartet og unikt, da blir det i overkant mye, uansett hvor velspilt det hele er. Når man i tillegg får teatralske titler som Stardust Chord, Tears of Rain og The Weight of Dreams, så er det vanskelig å ikke himle med øynene minst én gang, selv om man samtidig sitter og tramper takten i all hemmelighet. For det finnes jo også fine detaljer i låtene, tross alt: Nevnte Stardust Chords har catchy refreng, mens Age of Machine og Trip the Light Fantastic er stadion- og allsangvennlige høydepunkter i all sin hippie-glory.



Det hele avsluttes med den neste ni minutter lange The Weight of Dreams, en episk powerballade om kapitalisme og materialisme i Amerika. Det tar baller å kreve så mye av lytteren på slutten av et slikt album, dette kan lett bli låta hvor lytteren får nok og skrur av, eller det kan bli låta man skipper for å gå tilbake til start hvor man finner mer lettfordøyde låter. Spoiled wine tastes so sweet, we have gone blind gauler Kiszka, og det kan jo være en selvoppfyllende profeti for et band som pløyer seg ned de samme gamle suksessers vei, blinde for alle andre innflytelser, lyder og melodilinjer enn dem de har terpet på i snart ti år.