The Killers. Et band som ikke har klart å komme under huden på denne anmelderen. Enkelte gode låter, men sjelden begeistring over et helt album. Forhåpningene var derfor sånn påsse da en kompis anbefalte å sjekke ut den nye skiva, Pressure Machine. Den litt bakpå innstillinga ble imidlertid kjapt snudd til stående applaus. The Killers sitt syvende album har mange lag og er virkelig en stor lytteopplevelse!

The Killers ble starta i Las Vegas i 2001, og fikk et gjennombrudd umiddelbart med debuten Hot Fuss i 2004. Låter som blant anna Somebody Told Me, All These Things That I've Done og Mr. Brightside gjorde bandet til en publikumsfavoritt verden over. Med de kommende utgivelsene vokste populariteten. Fanskaren ble større, konsertlokalene ble større, The Killers ble større, men kanskje mista de også noe av konsentrasjonen i all viraken stjernestatusen førte med seg?

På grunn av koronapandemien måtte The Killers utsette sine turnéplaner i kjølvannet av fjorårets Imploding The Mirage. Tomrommet som oppstod ga imidlertid bandet, fortrinnsvis vokalist og tekstforfatter Brandon Flowers, muligheten til å roe ned og fokusere på nye låter. Opprinnelig var det meninga å inkludere låter som ikke kom med på Imploding The Mirage i innspillingsfasen til nytt album, men Flowers hadde en visjon og ba sine bandkolleger om å følge den. Det gjorde de heldigvis og dermed begynte det som til slutt skulle bli Pressure Machine å ta form.

Utgivelsen er et konseptalbum. Utgangspunktet er Flowers sine refleksjoner rundt egen barndom i Nephi i Utah, en småby som historisk har vært preget av bosetting av mormonere og jordbruk. Flowers ser seg tilbake og henter fram minner og historier om mennesker som i større eller mindre grad gjorde inntrykk på ham under oppveksten. Han bruker ´headnotes´ for å beskrive personer og et samfunn slik han husker det, men gir også et bilde av et USA som fortsatt eksisterer.

Samtidig er beskrivelsene lett å overføre til eget liv og egne minner fra en oppvekst på en liten plass langt unna Nephi. Slik blir Flowers´ lyrikk universell og Nephi på en måte større enn seg selv.

Tekstene er skrevet før musikken ble til, noe som bidrar til å plassere fortellingene i framsetet, men uten å miste det musikalske og de gode melodiene av syne. Mellom låtene får vi også små lydsnutter med representanter fra Flowers sitt tidligere lokalsamfunn. Dette lager en fin ramme rundt de elleve sporene som har fått plass på utgivelsen.

Flowers tar i bruk virkelighetsnære fortellinger basert på egne opplevelser og mer fjerne episoder han erindrer. Han skildrer ikke utelukkende lykkelige barndomsminner, men det er heller ikke mangel på håp i historiene. I det majestetiske åpningssporet, West Hills, får vi fortellinga om en opiod-avhengig:

They got me for possession of them hillbilly heroin pills
Enough to kill the horses that run free in the west hills
They got me for possession of enough to kill the horses that run

Flowers sitt tilbakeblikk kunne like gjerne vært et nåtidsbilde. Opioder på resept har vært en stor tragedie for store deler av det amerikanske samfunnet, noe også Thomas Seltzer synliggjorde i NRK-serien UXA. Seltzer viste fram et samfunn i oppløsning, der den amerikanske drømmen var blitt til et mareritt med frykt og sinne. Flowers er mer tilbakeskuende, men mange av utfordringene Seltzer pekte på i sin serie, er også mulig å lese ut av Flowers sine tekster. Små samfunn med skyhøy arbeidsledighet, fattigdom, klasseforskjeller og sosiale problemer. Men også mennesker med pågangsmot og hjerterom, og ofte en sterk gudstro.



I den Springsteen-inspirerte Quiet Town, om et ungt par fra Nephi som ble påkjørt av toget og drept, beskriver Flowers på en nær og følsom måte hvordan to unge mennesker brått blir revet bort og aldri skal få realisere sine drømmer. Hvordan disse hendelsene setter spor i små lokalsamfunn, og legger seg som et mørke over husene, gatene og menneskene. Flowers kjente ikke ofrene personlig, men han visste hvem de var. Han hadde sett en av dem den samme morgenen. Sjokket over den brutale ulykken satte seg i den unge kroppen og den sitter fortsatt i 25 år senere. They were planning on getting married after graduation, had a little baby girl, trouble came and shut it down, things like that ain't supposed to happen, synger han mens han ser seg selv som barn og voksen, tenker på sine foreldre og sambygdninger, om samhold, omtanke og fellesskap i det lille samfunnet:

In this quiet town, salt of the land
Hard-working people, if you're in trouble, they'll lend you a hand
Here in this quiet town

Pressure Machine befinner seg innen americana og såkalt heartland rock med referanser til nevnte Springsteen, men også historiefortellere som John Prine, Lucinda Williams og Jason Isbell, for å nevne noen. Innspillinga ble gjort etter analoge metoder og i mikseprosessen ble digitale verktøy utelatt til fordel for det gode gamle miksebordet. Sammen med Shawn Everett og Jonathan Radio har Flowers og co produsert et lydbilde som er både varmt og røft, og som løfter frem det musikalske i tett sammenheng med det tekstlige. En stor del av låtene er roligere og såre, mindre heseblesende og mer ryddigere i uttrykket enn tidligere The Killers-låter.

I Terrible Thing tar Flowers perspektivet til en ung homofil og skriver om frykten for å stå fram, om redselen for rykter, baksnakking og fordømmelse. I nydelige Runaway Horses, om landsbyjenta med Coca-Cola grin, honeysuckle skin, som ble born beneath the ruddy sign of a strawberry moon, får Flowers selskap av Phoebe Bridgers. Frustrasjonen og nostalgien er synlig i den synth-drevne In the Car Outside, og i dystre Desperate Things får vi fortellinga om blind kjærlighet, utroskap og vold i nære relasjoner.

Med Pressure Machine tar Flowers oss med bak kulissene. Vi kommer tett på folk og hverdager, får servert realiteter, observerer og lærer. Vi blir engasjerte i disse folka og stedet de bor på. Vi kan relatere til det, det kan minne mye om vår egen oppvekst, våre egne liv. Det er vanskelig å sitte uberørt igjen etter å ha lytta til dette albumet - om du har vokst opp på bygda eller i byen.

Pressure Machine har en slags litterær kvalitet i seg med tekster som beskriver og undrer, og hvert kapittel har et musikalsk bakteppe som bygger opp under Flowers ærlige og gripende lyrikk. Det er helt klart et ambisiøst prosjekt, men steike så godt utført!

Bandets hjemmeside her