For det er naturstridig at Def Leppard har overlevd det meste: Bilulykker, trommis som mister den ene armen, men som likevel fortsetter karrieren, narkotikarelatert dødsfall, grunge og en lang periode hvor bandet framstod like populært som hemoroider (sitat fra bandet selv).

Hva kvintetten forventer å oppnå med det nye albumet skal jeg ikke spekulere i, men kudos til dem for å holde ut og komme seg tilbake til arenaene igjen. Det tolvte albumet tyder heller ikke på at de har gått lei. Og selv om 70-tallsrocken de vokste opp med er smurt tykt utover hele platen (de har til og med lånt litt tekst fra T. Rex’ Bang a Gong (Get it On) til tittelen) er den nye platen overraskende variert i sitt uttrykk.

Joda, det høres ut som noe Bryan Adams eller de kunne gitt ut på 80-tallet, men kanskje ikke like glatt og overprodusert som produsent Mutt Lange til tider kan være. Jo Elliot høres heller ikke så sleip ut når han synger lenger, slik han ofte gjorde i sine yngre dager. Det er til og med noen turer innom countryrock på This Guitar, et av to spor med Alison Krauss på vokal.

Og jada, du får powerballader, blant annet den orkestrerte Goodbye for Good This Time, i tillegg til litt 60-talls poppsykedelia gjennom Liquid Dust som flyter rett over i U Rok Mi. Noddy Holder i Slade (et band Leppard er inspirerte av) vil kanskje nikke bifallende til stavingen, men det hele lyder langt mer teknisk enn Slade-gutta gjorde i sine glansdager.

Men vi snakker om Def Leppard her, så dette er ikke heavy metal. Det er poprock av ypperste merke. Den første singelen Kick passer i så måte perfekt inn, og Fire it Up, Gimme a Kiss og All We Need er de som ligger nærmest Hysteria-landskapet. From Here to Eternity høres derimot mer ut som Queen.



Åpningssporet Take What You Want er uansett en knallstart og ikke bare det beste sporet på albumet, men et av de beste sporene de har skrevet på to tiår. Og de to neste låtene, Kick og Fire it Up er jaggu ikke langt unna, før vi roer det ned med første ballade.

Jeg har nevnt at jeg liker mye bedre måten Joe Elliot synger på nå, men hele bandet høres ut som om de er sultne igjen og det meste av albumet er akkurat det tilhengere av denne type musikk er ute etter. Dessverre er det, nok en gang, litt for langt. Over en time med musikk er for mye, og hadde de kuttet 4-5 av de svakeste låtene ville vi hatt en storvinner her.

Men spørs om det hadde hjulpet. For la oss være ærlige: Hvor mange kan noe som helst av det de gjorde etter Adrenalize (1992), og fra den skiva husker folk stort sett bare singelen Let’s Get Rocked. Da jeg så bandet på Trondheim Rocks i 2019 var det også høvelig blodfattig sammenlignet med Kiss dagen etter. Det var også tydelig at det norske publikummet kjente to av albumene deres: Hysteria (1987) og Adrenalize. Def Leppard hadde gitt ut tre album før Hysteria og har gitt ut sju album etter Adrenalize. De fleste av dem har vært innom VG-lista, men ikke høyere enn femtende plass og i maks fire uker. Sammenlign dette med Hysterias 25 uker på lista, hvorav flere av disse var på førsteplass, så skjønner man hvorfor de regnes som et 80-tallsband.

Bandet har også sagt i intervjuer at selv om de vil framføre låter fra Diamond Star Halos på den kommende sommerturneen er det hit-ene som vil være i sentrum. Jeg håper likevel at de gir store deler av dette albumet en sjanse, for er det et Def Leppard-album etter Hysteria som fortjener å bli lyttet til, så er det dette.