Jean-Michel Jarre har store deler av karrieren vært foran de fleste andre. I tillegg til å se evig ung ut har han alltid vært solid oppdatert på hva som foregår, både i populærkultur, avantgarde-verden, i media og innenfor teknologiske framskritt. Han var blant de første som lagde elektronisk musikk, han inspirerte rave-parties, la grunnlaget for de visuelle showene som selv DJs turnerer med i dag og brukte synther, sequencere og samplere på en måte som inspirerte en hel generasjon musikere som kom etter ham.

Med Oxymore viser han at fortsatt ikke står stille. I tillegg til selve musikken har Jarre laget en virtuell verden som man kun kan komme inn i ved hjelp av VR-briller og som er en del av dette prosjektet. Han holdt allerede nyttårsaften 2019 en konsert i en virtuell utgave av Notre Dame, og har senere gjentatt gjort andre VR-konserter. Han skal holde noen av dem i forbindelse med albumutgivelsen også.

Men selv om han aldri står stille, går han med Oxymore tilbake til røttene og musique concrete. Innenfor denne skolen lager man musikk ved hjelp av opptak fra lyden av objekter som ikke er instrumenter. Det være seg å skru seg gjennom frekvensbølgene på en FM-radio, ta opp lyder fra gata, denge løs på maskiner og utstyr og ta det opp eller sample fra annen kunst og musikk. Dette setter man så sammen til lydskulpturer som kan utgjøre musikk.



Resultatet kan bli melodiøst, slik som på Jarre sitt album Zoolook fra 1984, eller det kan bli som Oxymore: En eksperimentell reise hvor du lar deg flyte med på sekvenser av lyder, samples og elektronisk musikk. Hele albumet er co-komponert av Jarres gamle mentor fra Groupe de Recherches Musicales i Paris, Pierre Henry, som hadde før sin død laget en rekke sekvenser av lydmusikk som Jarre har tatt tak i. Jarre studerte under Pierre Shcaeffer og Henry, og Schaeffer lagde musikk ved hjelp av det man i dag ville kalle sampling allerede på 30-tallet.

Jeg anbefaler spesielt å lytte på albumet med øretelefoner i Binaural-versjonen, hvor musikken får en 360 graders følelse. Lydene kommer forfra, bakfra, fra siden og er midt inne i hodet ditt. Dette høres spesielt i åpningssporet AGORA, hvor regnet som er brukt som instrument høres ut som det omfavner deg. Her hører vi Pierre Henry snakke og forklare deler av hans filosofi rundt musique concrete.

Albumet er stort sett delt opp i ulike spor, og henger ikke sammen, slik Jarres plater vanligvis gjør, men vi flyter over i tittelsporet (som Jarre hardnakket påstår ikke har noe med Oxygene å gjøre) som viser hvorfor det Jarre gjør her er nyskapende: Han utforsker hvordan man kan gjøre musique concrete ved hjelp av nyeste teknologi som finnes på markedet, i stedet for slik det begynte: Med båndopptaker, saks og teip.



Jarre har alltid sammenlignet det han gjør med å male eller å lage mat: Du mikser ingredienser på en måte samme måte, bare at han gjør det med tekstur av lyd. Personlig har jeg alltid likt Jarre best når han leker seg med lyd i stedet for melodi. For du finner nemlig melodi inne i kollasjene av lyd.

Bare ta den nydelige melodien som gjennomsyrer SYNTHY SISTERS, for eksempel. Sporet SEX IN THE MACHINE er knalltøff industrielle elektronika som Trent Reznor ville vært stolt av. Mot slutten av ZEITGEIST kommer den melodilinje som høres ut som en sirene som løfter lydteppet av fengde rytmer og bass. Hadde fungert perfekt på et dansegulv med blinkende strobe.
BRUTALISM, som var første single, høres ut som gammel datamusikk, bare framført med et mer moderne lydbilde, sequencer-mønstrene på NEON LIPS vil få enhver Tangerine Dream-fan til å lukke øynene av nytelse. Og den nyeste singelen EPICA er nettopp det, episk. For en perfekt avslutning!

Og hele veien ligger de prosesserte lydene fra dagliglivet (snakking, regn, maskiner, biler, trafikk og lignende ting) der og skaper en slags følelse av jordnærhet i det syntetiske.
Jarre får neppe noen ny millionselger ala Oxygene her. Albumet må jobbes litt med for å komme ordentlig inn i det, men belønningen er stor når det setter seg. Og så kan vi feire at Jarre, i motsetning til Kraftwerk, ikke har satt seg fast i en gjørme av konstant nostalgi. Han leder fortsatt an.