Foto: Hogne Bø Pettersen
For det var i Svømmehallen scene, en nedlagt svømmehall i Bodø som stod tom i tjue år og forfalt, at A-ha ankom med et helt nytt album av nye låter og spilte inn musikken live, sammen med Arktisk Filharmoni. Det hele var et samarbeid mellom A-ha, Bodø 2024 (Bodø er Europas kulturhovedstad i 2024) og Svømmehallen scene.La meg først si at det som burde fått 10/10 i dette prosjektet er at man ga ungdommer i Bodø og omegn sjansen til å delta som en vital del av prosjektet. Noen var produksjonsassistenter, noen rigget, noen filmet og dokumenterte (vi fikk se en liten dokumentar om produksjonen før selve hovedfilmen) og ungdommene fikk en unik sjanse til å være med på noe som ga et profesjonelt resultat.
Det har vært en del kritikk over at Bodø 2024 brukte så mye ressurser på dette, men når man vet at flere av ungdommene som var med allerede har etablert kontakter i film- og musikkverden i London og Oslo, så skjønner man mer om hvorfor dette ble gjort. Dette dreide seg om mye mer enn bare det å få A-ha til byen.
Hva så med filmen og albumet, som jeg anmelder som en helhet i denne artikkelen? Tja, jeg vet ikke helt. Den er selvsagt fantastisk filmet og regissert av Stian Andersen, som nå har arbeidet med bandet i mange år. Det dreier seg om miljø, klima og det å ta vare på jorden.
Inne imellom låtene vises naturklipp og intervjuer med bandmedlemmene, hvor de snakker om disse temaene. De er selvsagt aldri intervjuet sammen, de er som vanlig hver for seg, noe annet skulle tatt seg ut. Det ville også vært en overdrivelse å si at det kommer noen verdensnyheter ut av det som sies.
– Havet er jordens livmor, sier vokalist Morten Harket, som dermed er totalt in character, som man sier på nynorsk.
Det blir veldig mye hav, bølger, måker og fjell. Greit nok, bandet skal ha for ikke å servere oss klisjeer med nordlys, midnattssol og finvær. Tvert imot får vi grå og kald vinter det meste av tiden. Det er også et slags narrativ gjennom filmen, uten at jeg helt skjønner hva de forsøker å fortelle. Problemet er at Nord-Norges særtrekk er totalt tapt. Denne filmen kunne vært skutt hvor som helst i kyst-Norge.
Det hele starter med I’m in, en helt ok A-ha-ballade. På filmen ser vi en begravelse som ser ut som den foregår i Knut Hamsuns tid og musikken står bra til det som vises. Det er et mellomparti som nesten blir rockete, med klokkespill, som jeg synes de kunne gjort mer ut av, for det gir denne låten en dynamikk som løfter den litt over snittet.
På Hunter in the Hills er vi over i et jazzete landskap med storbandfølelse. Det er ikke noe A-ha har gjort før og med blåserne og strykerne til Arktisk Filharmoni er det slett ikke verst. Men som svært mye på resten av albumet bæres det det hele av det dyktige orkesteret og Morten Harkets stemme. Det er mye mer mektig enn en del av det til tider anonyme låtmaterialet fortjener.
As if har et fint refreng som står seg perfekt til surfingen på ville bølger som man ser på filmen men du begynner å skjønne at mye av albumet kommer til å ligge i denne musikalske leia. Neste låt, Between the Halo and the Horn ligger også i det landskapet, og når jeg hører på platen får jeg bare seriøst lyst til å hoppe til neste låt. Filmen viser et par med familie som går gjennom livet, uten at jeg helt ser sammenhengen med verken låt eller budskap.
Foto: Hogne Bø Pettersen
På tittelsporet plagierer Magne Furuholmen seg selv og Stay on These Roads fra 1988, noe han selv innrømte i panelet etter filmen. Låten er fin (noe annet skulle bare mangle når man stjeler fra en så fin ballade), men når ikke samme høyder som originalen.Pål Waaktaar-Savoy kommer med sitt intervju-segment etter denne låten og forteller om somrene i Nord-Norge. Alle mellomstikk akkompagneres av musikk som jeg synes er bedre enn musikken som er på albumet. Tenk om disse mellomstikkene med stemningsmusikk kunne vært mellom låtene på platen også? Det hadde vært kult det! Hvem skrev den musikken? A-ha? Få det ut!
På Bumblebee er vi i landskapet A-ha lå i på East of the Sun, West of the Moon, men det blir bare veldig taflete. På filmen slåss to menn i havkanten. Føling i fjæra, altså.
Men så kommer Forest for the Trees og løfter albumet enormt. Her snakker vi nesten klassisk A-ha, både i refreng og melodilinjen som spilles delvis med synth og orkester i starten og etter refrengene. Dette kunne nesten vært i Bond. På filmen tenner en mann og en dame på et hus mens de danser rundt det. Jeg er usikker på om det er samme paret som vi så før i filmen.
På Bluest of Blue forandrer været seg på filmen, og vi ser litt lilla himmelhvelving mellom skyene fra fiskebåten som vi er på. Låten er derimot glemt etter at du har hørt den.
Heldigvis kommer høydepunktet Make Me Understand. Her er A-ha nesten på gamle høyder. Knallbra refreng, driv i låten og tilnærmet synthpop, slik A-ha egentlig skal lage. Jeg får nesten litt dårlig samvittighet over å lovprise låten med minst Arktisk symfoni, men de er med her også, de er det. Når det er sagt: Det sies at albumet ble spilt inn live over to dager, men ingen skal komme og fortelle meg at disse opptakene er 100% live uten noe som helst overdubbing i etterkant.
Herfra og ut er albumet en opptur. Dessverre er de to siste låtene fra albumet utelatt fra filmen. Etter at Morten Harket har vært på fyr-besøk (ledsaget av ustyrtelig fint soundtrack som selvsagt ikke er på platen) får vi You Have What it Takes, som er en flott ballade. Og så kommer rulleteksten.
Summer Rain og Oh My Word er utelatt. To fine låter som hadde vært mye bedre hadde det ikke vært for alle de rolige og anonyme låtene i starten av albumet. Det gjør at du er gått lei, og ikke får nytt disse slik de burde. Spesielt Summer Rain er kjempefin, nesten der oppe med Summer Moved On og Oh My Word er en fin avslutning.
TLDR: Strålende tiltak for ungdom, kjempebra gjennomført av Bodø 2024 og Svømmehallen scene, fine, men litt ensformige filmsnutter av natur, et uklart narrativ og budskap og ok musikk med en fantastisk Morten Harket og Arktisk filharmoni som tar seg kraftig opp i siste halvdel.