Til å bestå av fire medlemmer som så vidt har bikket over i 20-årene er Veps et ganske så rutinert band. Etter å ha eksistert i seks år og med et album og en EP bak seg er de nå klare med sitt andre forsøk på en fulllengder etter debuten Oslo Park i 2022. Musikken sorterer klink i den litt vage kategorien indie. Litt krøkkete å beskrive, men en kjenner det igjen når en hører det. Gjerne i form av skranglete instrumentering og nikk til 90-tallet.

Etter å ha hørt gjennom albumet et halvt dusin ganger sitter jeg dessverre med følelsen av at dette ble mye nesten. Det starter i og for seg ganske sterkt med “Break & Entry”, som er et solid stykke sommerlig og melodiøs indie-pop. Deretter følger albumets nest beste spor i “Say What”, som på tross av den til på kanten til enerverende oppramsingen av gammeldagse kommunikasjonsmidler står igjen som akkurat perfekt uanstrengt kul og fengende på en måte som kler bandet helt ypperlig. Det er heller ikke direkte skadelig at låta har et lite synthparti som i alle fall gir meg assosiasjoner til Motorpsychos Tiomthys Monster (Kill Some Day for å være helt nøyaktig).

Den lovende starten følges dessverre ikke opp, og fra og med “The Ceiling Painter” og et godt stykke utover er det rett og slett ganske tamt. “Apple Trees” blir monoton og kjedelig, og ikke dronete og intens som kanskje var intensjonen. På “Thirsty Dogs” og “So Speak” anlegges et forsøksvis mer aggressivt uttrykk, men det høres nesten litt kraftløst ut. Det hjelper heller ikke at det er ganske langt mellom minneverdige hooks, og de gangene de dukker opp gåes det relativt raskt videre. En låt som “Yellow Bagged Man” har åpenbart noe for seg, men det vil seg liksom ikke helt. Det er akkurat som det musikalske uttrykket tidvis går litt i veien for sangene.



Heldigvis faller alt på plass på aldeles glimrende “Letter from Peru” hvor alle delene går opp i en høyere enhet. En type sang som gir meg lyst til å kjøre bil i grisgrendte strøk mens sola går ned en sommerkveld. Driv og melankoli i skjønn forening. Resten av albumet følger dessverre ikke opp, og påfølgende “Sirens Song” lider litt av samme problemer som “Apple Trees”. De to siste sporene “It’s Killing My Darling” og “Thanks to You” er sjarmerende og smårotete og redder helhetsinntrykket noe. Jeg mistenker at det egentlig er minst et par-tre ok låter til på albumet, men at produksjon, arrangementer og et tidvis svært skranglete og litt tynt uttrykk gjør at de ikke kommer helt til sin rett.

Veps skuffer litt på andrealbumet, men viser glimtvis at de kan bli å regne med i fremtiden også. To bunnsolide- og et par-tre gode låter gjør det likevel vanskelig å rettferdiggjøre noe annet enn en midt på treet karakter.