Foto: Cecilie Bannow



På vårparten i fjor skulle Bergens-bandet DATAROCK feiret 15-årsjubileet for gjennombruddsplaten Datarock Datarock. Et nyopptrykket vinyl-eksemplar av debutalbumet var allerede klart, det skulle være releasekonsert og internasjonalt slipp.

Alt ble satt på vent, men samtidig åpnet det seg en mulighet for at vokalist og frontmann Fredrik Saroea kunne jobbe med eget solomateriale. Rona Diaries ble til under den første korona-nedstengningen.

- Dette er en av de fine tingene som kom ut av at alt stengte ned for DATAROCK i 2020, sier Fredrik Saroea til Musikknyheter.

Albumet består av 12 låter på 28 kjappe minutter, som han sier. Materialet skiller seg ganske mye fra DATAROCK, og er inspirert av alt fra kunstrockbandet Blonde Red Head og kultkomponisten Morrissey til hard core-heltene i Fugazi. Komposisjoner og arrangementer ble skrevet under mantraet «rytmegitar som førstefiolin».

Lov å slippe noe alvorlig

- Det er de mykere sidene man tidvis har hørt i DATAROCK jeg hadde lyst til å følge opp. Denne gang med et tydeligere preg av indie, emo, core, art og postrock, forteller han.

- Jeg tenkte vel at dette var tiden det var lov selv for en DATAROCKer å slippe noe emo og alvorlig. Jeg gav jo ut et lignende materiale i 2002/2003, samt at f.eks. New Days Dawn (siste låt på DATAROCK-albumet RED) er nokså lik i stilen. Men endelig kunne jeg grave meg grundig ned i et materiale som overhodet ikke var del av noen markedstanke om lister og algoritmer og drit og lort - siden bransjen uansett var i dvale. Og damn så nice det var å nerde non stop med så mange spor...basically for min egen del, sier Saroea.

Tekstene skulle være så ærlige og gravalvorlige som man kan forvente når man skriver låter under en pandemi. Låtene har derfor også fått bli så uttrykksfulle, inderlige og dramatiske som mulig, forklarer han.
- Til og med med forsøksvis Tony Iommi (Black Sabbath)-messig vibrato på utvalgte toner. Jeg husket også tilbake til (kremt) satslæren, og prøver å blande alt fra liksom-barokke grep via musikalens klisjeer helt frem til min egen take på syting og aggresjon fra indie, emo, core, art og postrock liksom. Mye greier...


Utleverende hverdagspoesi

- Jeg husket til og med tilbake til (kremt) karakteren Mads Eriksen i sin tid gav meg på gitareksamen. Med korona-tiltakene ble det omsider mer enn nok tid til å både øve og å komponere hakket mer kompliserte gitarlåter enn f.eks. Fa Fa Fa. Denne gang til og med inspirert av ting som John Martyn sin fantastiske Small Hours fra 1977.

Tanken var at Blonde Redhead skulle møte Fugazi, The Sea And Cake og Mark Kozelek på fest hos Morrissey. Med høytlesing av utleverende hverdagspoesi fra en 44 år gammel småbarnsfar – sosialt distansert i "verdens rikeste land".

- Jeg har alltid elsket Blonde Redhead, og måten de arrangerer låter som In Particular på. Akkurat der har de vel gjort som DATAROCK, og tyvlånt fra Television sin Marquee Moon sånn som vi gjorde i både Fa Fa Fa og Catcher in the Rye, forteller han.
Inspirasjon har han også hentet fra The Strokes, Interpol, Hot Water Music og David Bowie.
- Og så har jeg for første gang noensinne kjørt på med masse lead-gitar. Mulig Bowie sin This Is Not America snek seg inn i gitaren på Bulletproof Vest, legger han til.




Rolig og nice

Temaet for Rona Diaries er, kanskje naturlig nok, forgjengelighet og utfordringer i hverdagen - satt til tiden vi fremdeles er inne i med delvis isolasjon og nedstengning.
- Selv har jeg det riktignok helt kanon med kone og barn - men samlivsbrudd og utfordringene jeg har sett blant venner i denne merkelige tiden har nok vært ekstra vanskelig nettopp på grunn av disse omstendighetene.

Rona Diaries ble spilt inn i Bergen sammen med co-produsent Øyvind Solheim, og er mastret av Mike Mash (Björk, Massive Attack, Oasis).

- Huff - det er vel nesten litt pinlig å innrømme, men alt med denne innspillingen har vært så rolig og nice. Takket være at vi har vårt eget studio, og ikke minst co-produsent, inspillingsansvarlig, mikser og tidenes støttespiller i DATAROCK-trommis, Øyvind Solheim. Damn så gull det var å ha en energisk overskuddsperson som pushet på i en tid det kunne vært lett for en slappfisk som meg å henfalle til konstant Netflix-binging.

Releasekonsert i Grieghallen

Nå er altså albumet her, og i kveld blir det også releasekonsert. Og den foregår ikke hvor som helst. Denne uken åpnet Festspillene i Bergen, og det er nettopp her, på scenen i Grieghallen, vi skal få høre låtene live for første gang. Dog i en litt annen variant enn i studioversjonene. I kveld blir de til nedstrippede kammerversjoner med harpe, cello, bratsj og fiolin. Konserten skal også streames internasjonalt.

- Dette blir helt ulike versjoner av låtene i samarbeid med arrangør Bjørn Morten Christophersen og samtidsensemblet BIT20. Det blir altså meg på gitar og vokal, Martin Shultz på fiolin, Liene Klava på bratsj, Agnese Rugevica på cello og Johannes Wik på harpe.

Den samme besetningen testet han forøvrig ut på Trygdekontoret tilbake i 2011.



- Og i tillegg til de 12 låtene fra den enormt korte platen så mater vi på med en del annet materiale fra de tidligere solo-utgivelsene samt noen eksklusive premierer!

- Hva kan vi ellers vente oss fra deg og/eller DATAROCK fremover?

- Åh - masse. Nå er DATAROCK på turné rundt i hele landet, og snart kommer det enda mer materiale - men konserten min i Grieghallen under Festspillene i Bergen blir også en live-plate, så det kommer også mer solo, smiler Fredrik Saroea.