Bør man ikke kunne forvente at rutinerte musikere bruker sin erfaring til å lage musikk som beveger, som setter standarden? Gibbons, Hill og Beard burde slått hver sin knyttneve i bordet og sagt: "Sånn gjør vi det, vi med tyngde, vi med baller, vi med arr etter et liv i rock ´n´ roll. Hør på dette, jyplinger!". At man blir eldre rettferdiggjør ikke manglende kvalitet. Man kan selvfølgelig legge til at engasjementet og jævelskapen man besitter som ung og lovende avtar i takt med økende alder, men det finnes flere eksempler på det motsatte. ZZ Top er ikke blant dem.
Det åpner imidlertid ikke så verst på La Futura, bandets første studioalbum siden Mescalero fra 2003. I Gotsta Get Paid og Chartreuse har tendenser, viser snev av god gammel ZZ Top-utgave. Deretter er det, for uten om gitarriffet i I Don´t Wanna Lose, Lose, You og øyeblikk på Have A Little Mercy, ingen merkbare låter som fester seg i særlig grad. En hjelpende hånd fra Rick Rubin gjør også lite fra eller til. Det totale inntrykket er at dette er en svak utgivelse fra Texas-trioen.
Der ZZ Top tidligere var et boogie-blues-tog det var umulig å ikke la seg rive med av, høres de nå i større grad ut som en boogie-blues-dresin som ikke helt får opp dampen. Gibbons leverer fremdeles fengende riff, men vokalen mangler kraft, snert og oppfinnsomhet, og rytmeseksjonen er helt uten gnist. Her ligger for øvrig mesteparten av svakheten med albumet - sløvheten i rytmen. En slags feighet som ikke klarer å backe opp Gibbons´ riff og inni mellom interessante ´licks´.
Summa summarum byr La Futura på lite som kan endre oppfatningen av at ZZ Top er noe mer enn to rustne herrer med skjegg og en slapp trommis, dessverre.
Mer om ZZ Top her.
