Joda, Tyler, the Creator er tilbake og det tar ca. 30 sekunder av introen før man innser at man har satt på riktig plate. De neste 70 minuttene trenger man derimot aldri være i tvil; dette er, på godt og vondt, 100% Tyler. Heldigvis med en overvekt på det gode!
Wolf er den tredje soloplaten til Tyler, og følger 2009s Bastard og Goblin fra 2010. Wolf er ment som en forløper til historiene som fortelles på disse, men på alle andre plan føles dette som en klar utvikling fra dem. På den lyriske siden finner man ganske store forandringer; Tyler har selv sagt han er noe lei av å putte voldtekt- og drapsreferanser overalt. Vi har alle for lengst sett forskjellen mellom ulven Tyler på plate, og ''lammet'' Tyler på privaten. Dermed finner vi naturlig nok mer av en ung fyr som fremdeles er uvant med stjernelivet og all oppmerksomheten det fører med seg. For all del, man finner fremdeles tekster som ikke burde spilles på din lokale barneskole, men fra en fyr som kan sies å være en av de få som oppriktig har klart å provosere de siste årene, er mye tonet kraftig ned. Dog, låtene Pigs og Rusty kan sies å være det største unntaket fra dette.
For å si det med en gang, det finnes ingen låt som Yonkers her, en låt som er så definerende for en karriere at man er heldig om man lager to av dem. Til gjengjeld er Wolf jevnere og alt i alt en bedre plate en Goblin. Det hele begynner meget sterkt med en skikkelig banger i Jamba. Sammen med singelen Domo23 utgjør den høydepunktene på den første halvdelen av platen. Jeg har alltid foretrukket Tyler når han er aggressiv og går 'all in', og her har vi to prakteksemplarer av slike låter. Når det er sagt er flere av de roligere sporene som Cowboy også svært gode. Midtpartiet på platen er svakere enn hva de første 6 låtene la opp til – lite her er dårlig, men rekkefølgen føles tilfeldig. På PartyIsntOver/Campfire/Bimmer har vi tre låter smeltet sammen, hvor spesielt Bimmer funker bra, men låtene hører ikke sammen og fortjener ikke å utgjøre platens midtpunkt.
Etter litt rot klarer Tyler fint å ro seg inn igjen; IFHY sammen Pharrell er oppriktig talt en låt som treffer spikeren på hodet om sjalusi og kjærlighet. Videre følges den opp av allerede nevnte, og rimelig harde, Pigs, et annet nøkkelspor her. Etter en rekke mer standard rap-spor sammen med resten av WolfGang-kollektivet, lekes det helt mot slutten med jazz/soul sammen med Erykah Badu på TreeHome95 og Basement Jaxx-aktige rytmer på Tamale.
Wolf er kanskje ikke den klassikeren vi håper Tyler vil gi oss en gang, men den befester helt klart hans rolle som WolfGang-leder og beviser at han har mye å komme med musikalsk også. Det er nesten å forvente at han roter seg bort av og til – personligheten hans summeres best som ''random'', og dette smitter av og til for mye over i musikken. Det store framskrittet kan komme i 2015 - Neste utgivelse ryktes nemlig å hete EarlWolf, sammen med nettopp Earl Sweatshirt. Inntil da kommer årets Tyler-skive til å underholde oss mer enn nok.
