Det er umiddelbart godt å høre DBM lignende toner på Offer, og enda friskere er det å få den feiende flotte Denne byen e vår som oppfølger. Med 1001 Hjem viser Vaular at hverken farsrollen, eller flyttemanøver til Bergensernes fryktede antitese Oslo, har hatt negativ innflytelse på kunstene hans. Vaular fortsetter å tråkke opp en ny sti i norsk hip hop, i stedet for den vanlige regenereringen av amerikansk hip hop. Samtidig har han selvtilliten til å kjøre sikk-sakk mellom sjangere, da han svinger ofte innom pop, tung elektronika og finslipt hip hop. Aller best er derimot hans sylskarpe enkeltlåter som skiller seg vidt ut fra hverandre og resten av 1001 Hjem. Denne byen e vår ’s 90tallsete hvitmansrap, Gary Speeds drivende beats eller Koking i sin forvirrende (for oss østlendinger) tjommi-lingo.
Det er fortsatt mørkt. 16 år vender tilbake og tegner et dunkelt bilde av en for lengst ungdomstid, tilslørt i en tung beat. Ungdomstiden blir videre utbrodert på Legender, hvor 90-tallets avdøde er tema i et nydelig og nostalgisk lydbilde. Låtenes jevne tempo tillater aldri at Vaulars tekst havner i skyggen, og fortsatt mestrer han å framstille hver låt som hver sin unike lille fortelling. Allikevel vies det tid til musikalske partier som eksploderer ut i elektronisk eufori, eller strykere, som på Ingenmannsland. Den dødelige presisjonen til strykerne gir Ingenmannsland en nydelig melodisk atmosfære som kontrasterer den ellers tunge beaten, og utgjør albumets höydare.
Lars Vaular tar ferdighetene sine med seg fra ungkarstilværelse, og inn i en etablert tilværelse som far. 1001 Hjem er en solid oppfølger til Du Betyr Meg. Den representerer ikke to steg videre som DBM gjorde, men derimot ytterligere styrker raphegemoniet til et av vår tids fremste lyrikere.
