Alle bransjer har èn HIM. Fotballen har Jose Mourinho, Hockeyen har Gretsky, Nerdene har Bill Gates, tennisen hadde Bjørn Borg og i Ålesund er det vel en og annen fotballspiller som tror at han er HIM... Du skjønner hva jeg mener? En HIM, er så stor i sitt eget miljø at han antageligvis kan ta telefonen og si yes, its ME, han kan antageligvis begå en forbrytelse og si It was ME og slippe unna med det.

Jay-Z (referanse til Jesus Christ) er rappens HIM. Jay er untouchable, han slapp til og med en suksessskive med ”LiMPkin park”, han gjør altså stort sett som han vil. Fyren la jo offisielt opp for 3 år siden, da han ikke hadde mer å si på ”The Black Album”. På ”Kingdom Come” gjenoppstår Jay-Z, ikke ulikt hva en kjortelkledd kis gjorde for ca to millennier siden. Å si at rapperens oppstandelse er like unik ville vært å ta i, men du må ha rimelig store baller for å kunne si at dette ikke er ett av årets beste album.

Med en stor porsjon selvtillit og produsenter som Just Blaze, Kanye West, Neptunes, Dr Dre og en positiv overraskelse fra Chris ”I wanna be Bono” Martin, blir dette enda ett mesterverk. Låter som ”Oh My God” ”Show me what you got”, “Lost ones” og “Minority report” er de som skinner sterkest på en låthimmel som praktisk talt tar fyr.

Jay Z overrasker ikke spesielt på denne skiva, utenom nevnte Chris Martin låt. Jay-Z bare fortsetter der han slapp på ”Black album”, du vet hva du får av Jay-Z og fyren slurver aldri. Gjesteartister som John Legend, Ne-Yo, Beyonce, Usher og Pharrel leverer den kvaliteten Jay-Z trenger for å heve seg over alle andre. Avslutningsvis kan det være passende å si ”Kingdom Come” sier meg en eneste ting; YEEES IT’S MEEEE.

9/10