Som leste Brødrene Karamasov på barneskolen. Han som skriver sine egne dikt, og gjerne sitter i en krok på fester og er mystisk og melankolsk. Han heter Washington.

Året var 2004 og by:larm-byen var Bergen. Der var det mange spennende artister som viste sitt åsyn, deriblant Tromsøbandet Washington. De stod for en av de beste konsertene jeg var på. Jeg så virkelig frem til debutskiva A New Order Rising, men ble en smule skuffet. Denne gangen har de laget en mye mer solid plate. For meg er høydepunktet den brillefine låta Firewheel. Den satt igjen etter bare en gangs gjennomlytting, og flere henger seg på jo flere ganger jeg trykker på den trekanta knappen på cdspilleren.

Jeg mener å høre visse likhetstrekk med Midnight Choir, Minor Majority, sogar Neil Young. Og det er jo ikke dårlig. Men problemet med Washington, er at de høres ut som alt annet. De mangler en liten særegenhet som skiller dem ut fra mengden, eller kanskje jeg bare ikke har oppdaget det ennå. Jeg lover å la denne stå en stund i spilleren, for jeg vil så gjerne bli glad i denne skiva.

6/10