Haust er et relativt nytt norsk band, i hvert fall på utgivelsesfronten. De har èn EP på samvittigheten før deres fullengderdebut ”Ride The Relapse” som nå er ute på Fysisk format. De få låtene jeg hadde hørt av bandet tidligere må sies å inneha både trøkk, nerve og intensitet. Dermed var forventningene skrudd sånn passe opp før ”Ride The Relapse” entret stereo’n.

Joda. Her er det fortsatt baller og Go så det holder. Etter hva jeg forstår av coveret har de spilt inn skiva i eget studio. Bra og ikke minst passende lyd gjør dette til noe de gjerne må fortsette med. Det at lyden og produskjonen passer musikken gjør det alltid litt diggere å høre på en skive. Nå skal det sies at ”Ride The Relapse” ikke er en spesielt digg skive å kose og digge seg igjennom, men det er forhåpentligvis ikke meninga heller. Musikalsk snakker vi en slags metalversjon av J.R Ewing, evt en rockeversjon av Mastodon. Begge deler høres jo egentlig jævlig fett ut, og Haust høres til tider jævlig fett ut. Det ska’rem ha.

Det er mye taktskifter, uventa kordbytter, tidlige og seine enere osv. Samtidig er de ikke fremmede for å legge seg på enern og treern i fire flate og rocke løs. Med vokalist Vebjørn Guttormsgaard Møllberg som forbanna skriker livet ut av seg oppå det hele fremstår Haust med så vel musikalske evner som med integritet og personlig uttrykk.

Skiva består av 13 låter, men varer kun i ca 25 min. Det som er negativt her er at selv dèt virker litt for lenge. Dette skyldes at låtene ikke skiller seg nevneverdig fra hverandre og plata blir veldig enspora. Når man har hørt noen låter så har man hørt hele skiva.
”White trash extravaganza” og ”She’s a car crash” skiller seg ut som skivas høydepunkter. Kule låter som forèner rock og metal på en nyskapende og orginal måte.
Skiva kicker ass den, ingen tvil om det. Bare få inn litt mer variasjon her så blir dette faen meg kanon!

7/10

Haust på Myspace