Grinderman 2 er som album mer helstøpt enn debuten. Låtene er bedre og tøffere, men fortsatt med det støyende og grisete lydbildet. Fra sine fremførelser med the Bad Seeds, er det i større grad en villere og råere Cave i Grinderman. Ingen overraskelse når man vet om Caves bakgrunn og tidligere prestasjoner fra det australske punkbandet The Birthday Party. Det er klart Nick Cave også vil rocke, røske og rive seg i sjela sånn fysisk, utad. Fyren har jo ikke glemt sitt gamle jeg. Med unntak av The Boatman´s Call, inneholder de fleste albumene til Nick Cave minst en mer punkete låt enn de vakre og mørke balladene fyren er mest kjent for blant folk flest. Evnen til å fremføre det som han gjør i Grinderman, har derfor alltid vært til stede. Endelig har han funnet en kanal hvor han kan slippe lysten totalt fri.
I Grinderman tar Cave i bruk sine mer rockete gener, men uten å være fremmed. Hans ”attitude” og ferdigheter som vokalist og lyriker er fortsatt fremst i hørselfeltet. At Grinderman klarer å holde på den mer støyede caveske genialiteten i flere omganger enn the Bad Seeds, noe som i og for seg er litt rart ettersom det stort sett er samme bandet, er nok mest fordi utgangspunktet er ganske forskjellig. I Grinderman skal musikerne inn i studio og bare ha det gøy, begynne å spille og se hvor de havner. Ingen formel, ingen retningsbeskrivelse, ingen GPS. Det finnes ingen låter på forhånd, de må lage dem sammen. Der og da.
Cave og bandet er inneforstått med Grindermans mandat om å leve ut ideene uansett utgangspunkt. Spontant kastes forslag fra alle kanter i en gryte og røres sammen. Resultatet: en herlig kryddersterk bluesrock-stuing som det ryker av, som om det er tåke i rommet. Frem fra dampen beveger Cave og gjengen seg i et samspill som fortoner seg som et spennende stykke, som en grøsser, som burde vært fremført i Operaen med det første. Det er drittøft, ikke mer å si om den saken!
Sjekk Grindermans fantastiske video av Heathen Child
Grinderman på MySpace
