Ved først gjennomlytting er denne platen nesten vanskelig å svelge.
Fra What a deal Emilie - en enormt teatralsk første-låt med Halleluja/Praise the Lord-roping i bakgrunnen - som avløses av like teatralske låter på rad og rekke, dramatisk hulkende vokal (tenk Arcade Fire på sitt beste/verste), quirky piano-arrangementer og tekster som vipper fra vakker poesi ("The soul of a man can be measured by the words that he speaks") til noe som best kan betegnes som plumpt ("Opinions are like assholes, and everybody's got one").
Men plutselig etter å ha hørt skiva et par tre ganger så begynner ting å falle på plass og man begynner å se sammenhenger og lydbilder som ikke var åpenbare fra starten. Om det er noe som kan beskrive denne plata så er det sjarmerende, dog ikke i ordets mest overfladiske betydning. Den henger ikke helt på greip - på akkurat den riktige måten.
Ut gjennom plata får man følelsen av å bli tatt med reise gjennom en hel teaterforestilling med elementer fra det erkebritiske til det middelalderske, man føler seg som en tilskuer av et drama som utspilles gjennom musikk, melodi og tale. For selv om Tommy Tokyos musikk mesteparten av tiden er veldig melodiøs, finnes det store partier på denne platen som absolutt ikke er melodiske, men som nesten fungerer som et resisativ, som lim eller broer mellom de mer melodiske delene.
Låter som R.I.P Peek A Boo, London by the sea, The Final Straw, og Thank God For That gjør at albumet blir et helhetlig verk til tross for de enormt varierte delene, og de noe lange resisative sekvensene.
Resultatet er en plate det absolutt er verdt å ta seg tid til å komme inn i!
Tommy Tokyo & Starving For My Gravy offisiell side
