For å sette rammen: Gil Scott-Heron er en levende legende. Den sjelegranskende og fantastisk fortid-møter-samtid-produserte I'm New Here var dessuten en av fjorårets desidert beste utgivelser. Jamie xx fra velrenommerte og selvtitulerte the xx er en av det nye tiårets heteste produsenter såvel som musikere, og slapp sin like selvtitulerte og diggbare debut i fjor. Med to slike navn i stallen er kanskje veien kort til styremøte hos XL med entusiastisk mumling om muligheten for en Jamie-remix av Gils fjorårssuksess. Flere andre seksti- og syttitallshelter har jo allerede vist at ungsau-møter-
grabukk-formelen funker som fy i det nye millenniet.

Kutt tilbake til styremøtet og en lett trykket stemning. Elefanten i rommet må ha vært hvorfor det skulle være ønskelig å hente en dubstep-mikser til å remikse et album som i utgangspunktet er såpass preget av, nettopp, dubstep (XL-honcho Richard Russell produserte I'm New Here).

Skepsisen blir ikke mindre av å høre åpningssporet I'm New Here. xx, aka Jamie Smith, kobler Gils festflørtingmonolog til Gloria Gaynors Casanova Brown. "Met a woman in a bar", grynter Gil. "Met him at a party/was lonely and naïve" repliserer Gloria. Idéen er fortreffelig, med Scott-Herons rimelig ville fortid som bakteppe. Men hva er dette? Godeste Gaynors stemme er pitchet opp fem hakk og tillagt et ufyselig flåsete ekko. Hva som har villedet Jamie til å tro at vi i 2011 frivillig vil høre enda en låt bli torturert til døde av robotjentestemmemafiaen kan en bare spekulere i.

Og slik går det slag i slag gjennom brorparten av plata. Gode intensjoner forblir urealiserte, ikke minst på grunn av Smiths hang til å kopiere heller enn inspireres. I Home har Gils klassiske Home is where the hatred is blitt kjørt gjennom nøyaktig samme filter som Trickys Maxinquaye ble - i 1995. "Might not be such a bad idea", brumler Gil. Jo, den er ganske dårlig. Beaten på spor som Ur Soul and Mine hører mer hjemme på en gammel Buddha Bar-skive enn elektronisk musikk i James Blakes tid. Hvorvidt dette er tiltenkt gjør ikke store forskjellen - house-/R'n'B-fusjoner fikk vi en kollektiv overdose av i 1997. My Cloud er Prefuse 73 anno Surrounded by Silence. Og så videre.

Nesten alt lyder veldig lånt og brukt. Resulatet er merkelig reaksjonært, med musikk som presterer å samtidig lyde utdatert både i soul- og elektronikaavdeligen. Noen vil sikkert kalle det en respektfull tributt til Scott-Heron og andre av Smiths musikalske forbilder - men i effekt er plata rett og slett kjedelig. Jamie befinner seg kanskje et sted mellom bark og ved; han kan elektronisk musikk, men den tilnærmingen er jo allerede gjort på originalplata, og derfor må han se til andre og kjipere kilder for materiale.

Det finnes heldigvis lyspunkter. Running er både velprodusert og dansbar. The Crutch ruller fint fram på sin smått uoriginale trommebeat. Den store vinneren er en nyversjon av allerede råkule New York is Killing Me: Scott-Heron og de fleste elementer fra originallåta er riktignok nærmest fraværende, men her tar Jamie tak og legger inn tøffe grime- og caribbean-effekter for å lage en låt som uansett står støtt på egne bein.

På den annen side demonstrer New York is Killing Me platas endelige svakhet; en rimelig lemfeldig omgang med Gils spoken word-tekster. Dette er tross alt Scott-Herons største bidrag til musikken, og her får den en så liten eksponeringsflate at meningsinnholdet reduseres til Barbara Streisand-nivå (låta, ikke dama). Til og med en tidligere meningsfylt skit som Parents blir tillagt en samlebåndstrommesolo, med nærmest parodisk resultat. Man sitter igjen med inntrykk av at Jamie behandler Scott-Herons bidrag som arkaiske obskuriteter, kun egnet til estetisk poleringsvoks og som kredibilitetskilde. Sannheten er at We're New Here, fratrukket Scott-Herons bidrag, kun er en middels miksteip; og i og med at Scott-Heron er så godt som borte blir sluttproduktet, surprise surprise, en middels miksteip.

Dermed setter vi strek under vårt innledende spørsmål: Hva pokker er vitsen med denne plata? Svaret får du ikke, for det har Smith klippet i stykker og lagt en traurig house-beat over. Last ned de tre overnevnte godlåtene og legg resten til hvile i super budget-boksen.



Gil Scott-Heron & Jamie xx - New York is Killing Me