Allerede fra første låt, Perth, blir man fyllt med følelsen av ensomhet. Avstand. Lavmælt koring i bakgrunnen av gitaren, enda mer forsiktige trommevirvler før refrenget bryter inn og forsterker det hele. Energien tiltar. Cymbaler og basstromme fører an. Akkurat dette partiet kan minne meg om Beirut på grunn av trommene og trompetene. En smakfull åpning på en fortreffelig plate.
Første låt glir ubemerket over i andre, Minnesota WI. Den sarte vokalen, overdubbingen og den fjærlette klimpringen på pianoet kjennetegner denne låta og forsåvidt hele plata så vel som den første plata, alikevel er den veldig annerledes enn For Emma, Forever Ago. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Kanskje er den mer kompleks og har mer groove.
Det er en videreutvikling av debutplata i en ny retning. Røffere og skarpere i kantene, men ikke alt er like bra.
Rockegitaren passer ikke alltid inn, da det veksles en hel del mellom softe og hardere partier. Vokalen blir også vel hard til tider.
Denne selvtitulerte plata har et helt fantastiskt omslag. Tegnet av Gregory Euclide.
Skog, vann, en liten hytte, naturen. Veldig likt Bon Iver, som vi også kjenner igjen fra det første plateomslaget. Det er vanskelig å trekke referanser til Bon Iver, for han likner kun på seg selv. Bandet består nå riktignok av tre andre medlemmer, men det var Justin som grunnla Bon Iver. I begynnelsen spilte han også konserter på egenhånd.
Skal jeg peke på et band med liknende kvaliteter, må det bli Iron and Wine. Hjemmesnekra indiefolk, med masse harmoni og emosjonell, hviskende vokal.
Siste låt avslutter albumet like godt som første låt åpnet det. Den er pretensiøs og diger. Med en smakebit på en gitarsolo og bluesreferanser. For en jubellåt!
Bon Iver gjester Oslo igjen 3. November. Han spiller på Sentrum Scene og billettene er allerede revet vekk. Synd for deg, jeg gleder meg!
Bon Iver på Myspace.
