Duoen TAPE TRASH har siden de begynte å gi ut låter vært en skjult yndling i noen musikkretser. Nesten alt de har gitt ut har blitt anbefalt av Urørt, og nå er de klare med sitt andre album, EDEN. Forrige fullengder ble sluppet i 2023, og andrealbumet følger opp sounden i form av indierock med trøkk, innslag av emo, shoegaze og melankoli.

En av TAPE TRASHs aller største styrker er den deilige veggen av lyd som smeller inn med effektiv kraft gjennom låtene. Allerede i førstelåt «RAPTURE BOY» blir vi presentert med flere lag av gitar, heseblesende trommer, før den karakteristiske vokalen til Anders Magnor Killerud trer inn. Førstesporet representerer skiva veldig godt, med et fengende refreng og en effekt i bridgen hvor det er som at lyden suges inn i et vakuum i et halvt sekund, før alt spyttes ut i en gitarsolo. Denne effekten alene har fått meg til å sette på låta flere ganger.

Det er et tydelig tematisk tekstunivers man er i gjennom albumets 10 låter. Tvil og tro er stikkord, med forvirringen som følge av å tre ut av kristne miljøer etter flere år. Eden blir dermed en rød tråd, og selv om jeg ikke får med meg alt av referanser, er det et interessant teppe for låtene.



De som har fulgt bandet har allerede blitt kjent med singlene «SINCE 94» og «DAZZLE & DECEIVE», hvor førstnevnte er en intens låt som har tendenser til en punkflørt og ellers får meg til å trekke paralleller til Mews album «Frengers» og «...And The Glass Handed Kites». Multi-instrumentalist Kristofer Staxrud skal ha honnør for trommer som driver låtene godt fremover og gitarlag som gjør enkeltpartier majestetiske.

På «DAZZLE & DECEIVE» skal det melde seg noe som gjør at alt på dette albumet ikke når helt under huden. Det er veldig mye som foregår i låtene, med både mange lag av vokallinjer, gitar som følger vokal og krumsprang i vokalmelodier. Dette i seg selv er i utgangspunktet spennende, men produksjonen kunne med fordel ryddet litt mer opp i enkelte partier. Mot slutten av «DAZZLE & DECEIVE» merker jeg at større tydelighet i hva som skal ta fokus kunne fått løftet låta flere hakk. Det samme gjelder i påfølgende «HORROR LIFE», som skrur adrenalinet mitt opp til tusen med en av de kuleste introene jeg har hørt på lenge, men som dessverre ramler litt sammen gjennom minuttene etterpå. Mot slutten av låta er det flere vokallinjer som flettes inn, men de drukner litt i miksen og ender opp med å bli litt for mye av det gode.

TAPE TRASH er på sitt beste når musikken låter svær og fokusert. I drømmerock-låta «WE WILL COLLIDE» spiller absolutt alt på lag og vi når opp til himmelske nivåer som fremkaller frysninger. Også i låta «TONYA» fungerer alt fra de kor-rike versene, til et fengende refreng, gjennom et drømmeaktig bridge, og til slutt en outro som det ryker av.

Det er litt synd at det føles som at noen av låtene blir frarøvet disse magiske toppene på grunn av produksjon. Også «SAVE YOURSELF» er en fengende låt, men som ender opp med å forsvinne litt i mengden.

EDEN avsluttes med «BLACK KITES BABYLON». Med ordene «I see Eden» innledes en rolig første halvdel, før andre halvdel på magisk vis fremkaller frysninger igjen. Det føles virkelig som man styrer opp mot himmelen når Killerud synger «As the water rises, Eden’s waiting for us now», med det som høres ut som desperat skriking i bakteppet.

Med denne knallsterke avslutningen er EDEN over.

EDEN er et sterkt andrealbum av TAPE TRASH. Bandet har et gjenkjennelig og unikt uttrykk og de beste partiene på dette albumet gjør meg veldig engasjert for videre prosjekter, for jeg tror at det med noen riktige valg og justeringer kan gis ut et mesterverk eller to med tiden. Låter som «WE WILL COLLIDE» og «BLACK KITES BABYLON» når himmelske høyder og gir begge sterke signaler om den storheten som finnes her.
Akkurat da når vi Eden og da er det en fryd å høre på.

Enn så lenge er det bare å komme seg på konsert med TAPE TRASH. Jeg har en mistanke om at dette materialet kommer enda sterkere til uttrykk fra en scene.