
Trash Talk
No Peace
De som sier at pot gjør deg sløv bør lytte til Trash Talks siste angrep
Tunge Alchemist-produserte hip hop-beats gjør anslaget. Det er mørkt, det er dystert. Det er knallhardt. Det er Kashmir anno 2014. Det er Grey Britain for desillusjonerte gatekids i LA eller New York. Enden er nær.
Cali-bandet Trash Talk er ikke ukjente med hip-hop-sjangeren. No Peace er som forgjengeren 119 gitt ut på Odd Futures plateselskap, og Trash Talk turnerer like gjerne med Action Bronson, Frank Ocean eller Tyler, The Creator som OFF!, Retox og Cerebral Ballzy. Så lenge poten er god er allting godt.
På tross av hauger med affiliates fra den urbane musikken blir det likevel kun denne og en snutt til som flørter med sjangeren. Allerede på spor to av totalt 14 (16 om du regner med bonussporene) er Trash Talk der vi kjenner dem. Siden debuten Shame i 2009 har Trash Talk spisset uttrykket mer og mer i retning klassisk amerikansk hardcore, og dette er kanskje deres mest fokuserte plate så langt. Der de tidligere nikket både til Bay Area-thrash og, ikke minst Suicidal Tendencies, er det denne gangen mer som Converge uten matteferdigheter, Every Time I Die uten sørstatsvibb eller Ceremony uten paranoia. Førstesingelen Cloudkicker er den mest umiddelbare låta, men her går det så fort unna at låtene tvinner seg inn i hverandre, og høres best som en enhet. Med drøye 30 minutter burde det være en overkommelig oppgave for det fleste. Litt morsomt er det at jo lengre Trash Talk har beveget seg vekk fra metallen, desto lenger har låtene og platene deres blitt. Debuten klokka inn på 30 minutter den også, men hadde til gjengjeld dobbelt så mange låter som No Peace.
Lee Spielman i front er en svært god vokalist. Hele bandet holder knallhardt på gjennom hele plata, men det er Spielman som løfter Trash Talk det lille ekstra, det ekstra som trengs for at 30 minutter med rett-i-trynet hardcore ikke skal bli en smule for mye av det gode. Live er han kanskje enda råere, fysisk sett, men på plate får han fram hvilken vanvittig vokalist han er. Jobben han legger ned på låter på denne skiva er intet annet enn imponerende. Albumhøydepunktene er mange, men Jigsaw, Monochrome/F.F.S. og Prometheus er de som er aller best, sammen med nevnte Cloudkicker. Det er bare å hoppe på skateboardet med No Peace på full guffe på ørene.
Trash Talk på nett
Cali-bandet Trash Talk er ikke ukjente med hip-hop-sjangeren. No Peace er som forgjengeren 119 gitt ut på Odd Futures plateselskap, og Trash Talk turnerer like gjerne med Action Bronson, Frank Ocean eller Tyler, The Creator som OFF!, Retox og Cerebral Ballzy. Så lenge poten er god er allting godt.
På tross av hauger med affiliates fra den urbane musikken blir det likevel kun denne og en snutt til som flørter med sjangeren. Allerede på spor to av totalt 14 (16 om du regner med bonussporene) er Trash Talk der vi kjenner dem. Siden debuten Shame i 2009 har Trash Talk spisset uttrykket mer og mer i retning klassisk amerikansk hardcore, og dette er kanskje deres mest fokuserte plate så langt. Der de tidligere nikket både til Bay Area-thrash og, ikke minst Suicidal Tendencies, er det denne gangen mer som Converge uten matteferdigheter, Every Time I Die uten sørstatsvibb eller Ceremony uten paranoia. Førstesingelen Cloudkicker er den mest umiddelbare låta, men her går det så fort unna at låtene tvinner seg inn i hverandre, og høres best som en enhet. Med drøye 30 minutter burde det være en overkommelig oppgave for det fleste. Litt morsomt er det at jo lengre Trash Talk har beveget seg vekk fra metallen, desto lenger har låtene og platene deres blitt. Debuten klokka inn på 30 minutter den også, men hadde til gjengjeld dobbelt så mange låter som No Peace.
Lee Spielman i front er en svært god vokalist. Hele bandet holder knallhardt på gjennom hele plata, men det er Spielman som løfter Trash Talk det lille ekstra, det ekstra som trengs for at 30 minutter med rett-i-trynet hardcore ikke skal bli en smule for mye av det gode. Live er han kanskje enda råere, fysisk sett, men på plate får han fram hvilken vanvittig vokalist han er. Jobben han legger ned på låter på denne skiva er intet annet enn imponerende. Albumhøydepunktene er mange, men Jigsaw, Monochrome/F.F.S. og Prometheus er de som er aller best, sammen med nevnte Cloudkicker. Det er bare å hoppe på skateboardet med No Peace på full guffe på ørene.
Trash Talk på nett
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>