Modest Mouse er for lengst over toppen av sin karrière.

Kanskje en åpenbar setning for noen, men likefullt nødvendig å nevne; bandet som ga oss klassikere som The Lonesome Crowded West og The Moon and Antarctica er borte, og den eneste måten å få noe ut av denne platen er ved å akseptere det. Både stil- og kvalitetsmessig er vi nærmere der bandet slapp sist, den ujevne (men helt ålreite) We Were Dead Before the Ship Even Sank. Med andre ord har det gått åtte år, men i Modest Mouse-universet kunne vi like gjerne skrevet 2009 eller 2020 – utviklingen til bandet har gått i retningen vi kunne forvente, både på godt og vondt.

Lampshades of Fire, den første smakebiten vi fikk fra denne skiva, er et godt eksempel på det; en slags Float On for vårt tiår, er den spekket med Isaac Brocks signatur-vokal, stakkato-gitarer, og en rytmeseksjon som sender låten til himmels. Vi har hørt det før, men hører det gjerne igjen – Modest Mouse er i sitt rette element på låten, og viser hvorfor de både ble et av de mest kritikerroste bandene på 90-tallet og opplevde kommersiell suksess. På den Talking Heads-inspirerte The Ground Walks, With Time in a Box leker de seg gjennom seks minutter og setter sammen lag på lag av riff og blåseinstrumenter. Moro!

Dessverre er resten av platen like treffsikkert som hagleskudd. Bandet treffer både høyt og lavt, og en tredjedel bommer mer eller mindre fullstending på målet. Vi får et varselsignal i åpningslåten, en tam sak som aldri makter å sette spor. Det er trolig første gang Modest Mouse starter en plate med en svak låt! Andre ganger er det forsøkene på å eksperimentere som faller sammen: Sugar Boats tar Balkan-stilen helt ut – kanskje kan den glede Kaizers-fansen der ute? – men det kler dem overhodet ikke. Pistol er ikke like jævlig som den virker første gang du hører den, men den vinner likevel den tvilsomme tittelen for verste låt Modest Mouse har satt på en studioplate. Man kan lure på hvorfor Brocks stemme er pitched ned en tone gjennom hele låten, og min teori er at det var eneste måten de kunne gjøre noe ut av den.

Disse svake låtene er i tillegg helt unødvendige - med sine femten spor har platen nok å ta av! Heldigvis tar det seg opp mot slutten, der vi får en trio av låter som setter et fint punktum for skiva.

Tekstene til Isaac Brock sitter heller ikke like godt som før, men temaet for platen forblir interessant hele veien gjennom: Fra åpningslåtens deklarasjon om hvordan vi er født med skylapper og lurer oss selv til å tro på et endelig mål i livet, via Pups to Dust sine John Locke-refererende refleksjoner om vi er den samme personen gjennom livet, til nevnte The Ground Walks... og dens oppgjør med menneskeskapte miljøkatastrofer.

Året er ikke 2000, og det er sikkert like greit både for oss og Modest Mouse. Vi må ta dette prosjektet for hva det er nå: et band som fremdeles er kapable til å produsere gode låter, men som likevel er på sitt beste når de ser tilbake mot sine egne høydepunkt.