Chairlift har ligget rett under skorpen for gjennombruddet en god del år nå, selv om utgivelsene har vært mer enn gode nok. I 2015 fikk vi servert de første smakebitene i form av to dansebare singler, Ch-Ching og Romeo, som ga et godt inntrykk til hva vi kunne forvente av den tredje fullengenderen, Moth.

Moth blir sparket rolig i gang med en slags introlåt som virkelig ikke er mer enn det. Etter den funky elektropoplåten Polymorphing starter virkelig albumet å forme seg rundt de singelene vi fikk servert i fjor. Både Ch-Ching og Romeo har holdt seg godt og er minst like fengende i dag. Men det er på balladen Crying In Public man ser dybden av Chairlift sitt repertoar. Caroline Polacheck sin praktfulle stemme har aldri vist seg fra en bedre side. En perfekt låt til å roe ned tempoet på platen.

Crying In Public blir dessverre ikke noe bindeledd for albumet, men heller skillet mellom det gode og dårlige på Moth. Et hederlig unntak i den andre halvdelen er danselåten Moth to the Flame. De resterende låtene faller rett og slett sammen og kvaliteten uteblir fra den fengende elektropopen vi nettopp har hørt. De resterende sangene er anonyme og gir veldig lite av seg selv.

Selv om Chairlift har gitt utrolig mye bra før, kan nok dette være deres store gjennombrudd. Aldri har deres herlig elektropop vært mer tilgjengelig. Moth er langt i fra noe perfekt album, men på grunn av deres herlige enkeltlåter byr den på så mye annet.