Pet Shop Boys
Super
Slett ingen super plate fra den legendariske britiske duoen
For en nedtur årets Pet Shop Boys album er. Det er i hvert fall ingen super opplevelse, slik de selv påstår i all promoteringen, hvor ordspill rundt super blir brukt for det det er verdt.
Etter Electric (er det virkelig hele tre år siden?!?) viste at duoen Neil Tennant og Chris Lowe fortsatt har mer enn nok å bidra med i musikkverden, så har de tradisjonen tro fulgt det knallsterke albumet opp med et mildt sagt ujevnt et. Men slik har det vært med Pet Shop Boys det siste tiåret. For albumet før Electric var deres dårligste noensinne, og Yes, som fulgte opp det fantastiske albumet Fundamental, var som årets album mildt sagt ujevnt.
Akkurat som på Electric har de med seg Stuart Price som produsent. Og vi er fortsatt i landskapet mellom elektronika, pop og disco, med noen symfoniske tilsnitt her og der. Akkurat slik som Pet Shop Boys skal være når de er på sitt beste.
Problemet er at låtene rett og slett ikke er sterke nok denne gangen. Og hva skjedde med den briljante lyrikeren, Neil Tennant? Det er overraskende mye instrumentalt her, og når Tennant slipper til er det sjelden at tekstene gjør særlig inntrykk.
Det begynner svært dårlig med Happniess, som gjør deg alt annet enn glad. Låten er stort sett instrumental, med unntak av et refreng som er så banalt at det gjør vondt. Det tar seg veldig opp på singelen The Pop Kids. Ikke noen klassiker, men her er Pet Shop Boys i hvert fall i nærheten av gamle storheter, og tankene går til Heart.
Men Twenty-Something kommer så og river vekk alt det Pop Kids bygget opp. Låten høres ut som noe du forventer å høre fra en synth-trubadur på danskebåten, med sin ompa-ompa stakkatotakt. Det er som gråten tar en når man tenker på hva duoen egentlig er god for. Hjelpes så dårlig denne sangen er.
Og slik går det slag i slag. Noen låter begynner lovende, som Groovy, men ender opp som veldig monotone og skuffende. Andre begynner dårlig og fortsetter bare verre. Og så er det enkelte edelstener midt inne i alt det triste, som for eksempel The Dictator Decides (som det i rettferdighetens navn må sies har en strålende tekst), Inner Sanctum, Undertow og Burn. Sistnevnte er dette albumets Axis og er en skamløs hyllest til eurodisco og er bare herlig.
Jeg skal ikke se bort fra at dette albumet kommer til å vokse med årene, men sammenlignet med det forrige albumet vil det uansett alltid forbli en nedtur i sammenligning.
Etter Electric (er det virkelig hele tre år siden?!?) viste at duoen Neil Tennant og Chris Lowe fortsatt har mer enn nok å bidra med i musikkverden, så har de tradisjonen tro fulgt det knallsterke albumet opp med et mildt sagt ujevnt et. Men slik har det vært med Pet Shop Boys det siste tiåret. For albumet før Electric var deres dårligste noensinne, og Yes, som fulgte opp det fantastiske albumet Fundamental, var som årets album mildt sagt ujevnt.
Akkurat som på Electric har de med seg Stuart Price som produsent. Og vi er fortsatt i landskapet mellom elektronika, pop og disco, med noen symfoniske tilsnitt her og der. Akkurat slik som Pet Shop Boys skal være når de er på sitt beste.
Problemet er at låtene rett og slett ikke er sterke nok denne gangen. Og hva skjedde med den briljante lyrikeren, Neil Tennant? Det er overraskende mye instrumentalt her, og når Tennant slipper til er det sjelden at tekstene gjør særlig inntrykk.
Det begynner svært dårlig med Happniess, som gjør deg alt annet enn glad. Låten er stort sett instrumental, med unntak av et refreng som er så banalt at det gjør vondt. Det tar seg veldig opp på singelen The Pop Kids. Ikke noen klassiker, men her er Pet Shop Boys i hvert fall i nærheten av gamle storheter, og tankene går til Heart.
Men Twenty-Something kommer så og river vekk alt det Pop Kids bygget opp. Låten høres ut som noe du forventer å høre fra en synth-trubadur på danskebåten, med sin ompa-ompa stakkatotakt. Det er som gråten tar en når man tenker på hva duoen egentlig er god for. Hjelpes så dårlig denne sangen er.
Og slik går det slag i slag. Noen låter begynner lovende, som Groovy, men ender opp som veldig monotone og skuffende. Andre begynner dårlig og fortsetter bare verre. Og så er det enkelte edelstener midt inne i alt det triste, som for eksempel The Dictator Decides (som det i rettferdighetens navn må sies har en strålende tekst), Inner Sanctum, Undertow og Burn. Sistnevnte er dette albumets Axis og er en skamløs hyllest til eurodisco og er bare herlig.
Jeg skal ikke se bort fra at dette albumet kommer til å vokse med årene, men sammenlignet med det forrige albumet vil det uansett alltid forbli en nedtur i sammenligning.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>