Jean-Michel Jarres volum2 av prosjektet Electronica er nå ute. Volum 1, kalt The Time Machine, hadde gjester som Air, Vince Clarke, Massive Attack, Laurie Anderson, Lang Lang, M83, Pete Thownsend og Moby. Alle artister som Jarre mente hadde satt sitt preg på elektronisk musikk. I stedet for å sende filer gjennom epost reiste Jarre rundt i verden i seks år og møtte alle artistene personlig. Alle han spurte sa ja, så da ble det to volum.

Volum 2 har fått tittelen The Heart of Noise. Nok en gang er listen over artister imponerende: Yello, The Orb, soundtrackmesteren Hans Zimmer, Cyndi Lauper, Pet Shop Boys, Gary Numan, Peaches, Primal Scream, Jeff Mills, Julia Holter, Rone, Siriusmo, Christophe (som Jarre jobbet med på slutten av 70-tallet) og ingen ringere enn Edward Snowden.

Volum 1 var, om ikke en 100% triumfferd, en kjempesterk plate og et utrolig comeback for Jarre. Både kunstnerisk, salgsmessig (gullplate i flere land og topp 10 i England) og mediemessig var dette en opptur. Takket være det at Jarre fikk Snowden til å lese opp en tekst om digitalt privatliv da de møttes i Moskva har presseoppmerksomheten også denne gangen vært stor.

Hva så med musikken? Jo, det står til mer enn bestått. Det hele begynner med et særdeles vakkert tema i tittellåten Heart of Noise. I del 1 samarbeider han med den franske artisten Rone mens i del 2 er det Jarre alene som står for musikken. Og det er uten tvil platens beste spor. Særdeles enkelt, men varmt og fint.

Poplåten Brick England med Pet Shop Boys er en perfekt sammenblanding av kjæledyrsguttene og franskmannen. Det er en hybrid som er så vellykket at den slår samtlige låter på Pet Shop Boys siste skuffende album, Super, ned i støvlene.

Andre blinkskudd her er These Creatures med Julia Holter (som var på topp 20 på VG-lista med et av de beste albumene som kom ut i 2013). Låten høres ut som en bastard av Laurie Anderson og Imogen Heap, med Holters vidunderlige stemme.

I Here For You er vi tilbake på 80-tallet med Gary Numan og det er en nostalgitripp som ville vært Depehe Mode ca 1985 verdig. Med Hans Zimmer og Electrees er vi i Oxygene vs Hollywood Blockbuster-land. Og visste du at verden trengte en hybrid av Kraftwerk, Jarre og Air? Ikke jeg heller, men sammen med Sebastien Teller er det nettopp det du får på Gisele. Og ikke få meg til å begynne å prate om hvor nydelig Why This, Why That and Why med Yello er.

Slik går det slag i slag. Det som er overraskende at platen på tross av alle disse ulike artistene ikke føles oppstykket. Det er noen spor her som bare er greie nok. Switch on Leon med Orb høres ut som…vel..Orb. What You Want med Peaches er litt i samme landskap som låten med Laurie Anderson på volum 1 og As One med Primal Scream er litt sånn meh.

Det er også en del her som ikke fungerer i det hele tatt. Snowden-låten Exit høres ut som noe som ble forkastet fra soundtracket til en dårlig film om Virtual Reality laget i 1997. Swipe to the Right med Cyndi Lauper har en flotte melodi på versene, men refrenget er flatt. Og da har man en mislykket poplåt.

Platen avsluttes med to låter hvor Jarre er solo. Den ene er en komplett unødvendig versjon av åpningssporet (tittelkuttet) og det andre er den helt ok Falling Down.

Kort oppsummert så er hele Electronica-prosjektet en kjempesuksess, med noen feilskjær. Og tar man de beste låtene fra begge og lager en playlist har man et av de beste elektronikaalbum på… på… på en god stund!