Alice in Chains
Rainier Fog
Flott bakgrunnsstøy
Nesten ti år etter Alice in Chains' gjenforeningsalbum 'Black Gives Way To Blue' hvor vi først ble introdusert til bandets nåværende vokalist/gitarist William DuVall, er bandet tilbake med sitt sjette studioalbum 'Rainier Fog'.
Soundet til Alice in Chains har ikke endret seg stort siden starten, det leker seg i grenselandet mellom hardrock, grunge og metal, og signaturvokalspennet mellom de to vokalistene er den røde tråden mellom alle låtene.
Det hele begynner relativt hardt med åpningslåt og førstesingel 'The One You Know', som på ingen måte finner opp kruttet, men som er en grei nok representant og introduksjon for skiva. Den bastante rytmen og de atonale melodilinjene gjør låta til noe mer enn bare en streit rockelåt, men den forløses aldri, den bare traver stampende avgårde til den er ferdig og avløses av tittelsporet. 'Rainier Fog' derimot, er den streite rockelåta 'The One You Know' klarte å unngå å være, og er like lett å glemme som den er å lytte på.
Siden bandet returnerte i 2009 har de levert noen veldig så minneverdige album, og både 'Black Gives Way To Blue' og 2013s 'The Devil Put Dinosaurs Here' inneholdt svært sterke låter, som 'Hollow', gigantlåta 'The Devil Put Dinosaurs Here' og ikke minst den nærmest manisk hypnotiske 'Check My Brain'. Dessverre mangler 'Rainier Fog' de samme høydepunktene og den samme intensiteten som de to forgjengerne presenterte seg med. Det hele er fortsatt solid Alice In Chains, men når aldri de samme dybdene og blir aldri like dirrende intenst og angripelig. Det hele blir litt tammere, litt mindre fargeløst og litt mindre engasjert og engasjerende.
Likevel har den låter som 'Drone' og 'So Far Under' som har tyngde og trøkk og litt personlighet, men selv etter flere gjennomlyttinger glir låtene fortsatt inn i hverandre, det er ingen låter som stikker seg ut eller som er på noen måte minneverdige. Det gjør skiva til flott bakgrunnsstøy - men ingenting mer.
Soundet til Alice in Chains har ikke endret seg stort siden starten, det leker seg i grenselandet mellom hardrock, grunge og metal, og signaturvokalspennet mellom de to vokalistene er den røde tråden mellom alle låtene.
Det hele begynner relativt hardt med åpningslåt og førstesingel 'The One You Know', som på ingen måte finner opp kruttet, men som er en grei nok representant og introduksjon for skiva. Den bastante rytmen og de atonale melodilinjene gjør låta til noe mer enn bare en streit rockelåt, men den forløses aldri, den bare traver stampende avgårde til den er ferdig og avløses av tittelsporet. 'Rainier Fog' derimot, er den streite rockelåta 'The One You Know' klarte å unngå å være, og er like lett å glemme som den er å lytte på.
Siden bandet returnerte i 2009 har de levert noen veldig så minneverdige album, og både 'Black Gives Way To Blue' og 2013s 'The Devil Put Dinosaurs Here' inneholdt svært sterke låter, som 'Hollow', gigantlåta 'The Devil Put Dinosaurs Here' og ikke minst den nærmest manisk hypnotiske 'Check My Brain'. Dessverre mangler 'Rainier Fog' de samme høydepunktene og den samme intensiteten som de to forgjengerne presenterte seg med. Det hele er fortsatt solid Alice In Chains, men når aldri de samme dybdene og blir aldri like dirrende intenst og angripelig. Det hele blir litt tammere, litt mindre fargeløst og litt mindre engasjert og engasjerende.
Likevel har den låter som 'Drone' og 'So Far Under' som har tyngde og trøkk og litt personlighet, men selv etter flere gjennomlyttinger glir låtene fortsatt inn i hverandre, det er ingen låter som stikker seg ut eller som er på noen måte minneverdige. Det gjør skiva til flott bakgrunnsstøy - men ingenting mer.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>