
Alice in Chains
Rainier Fog
Flott bakgrunnsstøy
Nesten ti år etter Alice in Chains' gjenforeningsalbum 'Black Gives Way To Blue' hvor vi først ble introdusert til bandets nåværende vokalist/gitarist William DuVall, er bandet tilbake med sitt sjette studioalbum 'Rainier Fog'.
Soundet til Alice in Chains har ikke endret seg stort siden starten, det leker seg i grenselandet mellom hardrock, grunge og metal, og signaturvokalspennet mellom de to vokalistene er den røde tråden mellom alle låtene.
Det hele begynner relativt hardt med åpningslåt og førstesingel 'The One You Know', som på ingen måte finner opp kruttet, men som er en grei nok representant og introduksjon for skiva. Den bastante rytmen og de atonale melodilinjene gjør låta til noe mer enn bare en streit rockelåt, men den forløses aldri, den bare traver stampende avgårde til den er ferdig og avløses av tittelsporet. 'Rainier Fog' derimot, er den streite rockelåta 'The One You Know' klarte å unngå å være, og er like lett å glemme som den er å lytte på.
Siden bandet returnerte i 2009 har de levert noen veldig så minneverdige album, og både 'Black Gives Way To Blue' og 2013s 'The Devil Put Dinosaurs Here' inneholdt svært sterke låter, som 'Hollow', gigantlåta 'The Devil Put Dinosaurs Here' og ikke minst den nærmest manisk hypnotiske 'Check My Brain'. Dessverre mangler 'Rainier Fog' de samme høydepunktene og den samme intensiteten som de to forgjengerne presenterte seg med. Det hele er fortsatt solid Alice In Chains, men når aldri de samme dybdene og blir aldri like dirrende intenst og angripelig. Det hele blir litt tammere, litt mindre fargeløst og litt mindre engasjert og engasjerende.
Likevel har den låter som 'Drone' og 'So Far Under' som har tyngde og trøkk og litt personlighet, men selv etter flere gjennomlyttinger glir låtene fortsatt inn i hverandre, det er ingen låter som stikker seg ut eller som er på noen måte minneverdige. Det gjør skiva til flott bakgrunnsstøy - men ingenting mer.
Soundet til Alice in Chains har ikke endret seg stort siden starten, det leker seg i grenselandet mellom hardrock, grunge og metal, og signaturvokalspennet mellom de to vokalistene er den røde tråden mellom alle låtene.
Det hele begynner relativt hardt med åpningslåt og førstesingel 'The One You Know', som på ingen måte finner opp kruttet, men som er en grei nok representant og introduksjon for skiva. Den bastante rytmen og de atonale melodilinjene gjør låta til noe mer enn bare en streit rockelåt, men den forløses aldri, den bare traver stampende avgårde til den er ferdig og avløses av tittelsporet. 'Rainier Fog' derimot, er den streite rockelåta 'The One You Know' klarte å unngå å være, og er like lett å glemme som den er å lytte på.
Siden bandet returnerte i 2009 har de levert noen veldig så minneverdige album, og både 'Black Gives Way To Blue' og 2013s 'The Devil Put Dinosaurs Here' inneholdt svært sterke låter, som 'Hollow', gigantlåta 'The Devil Put Dinosaurs Here' og ikke minst den nærmest manisk hypnotiske 'Check My Brain'. Dessverre mangler 'Rainier Fog' de samme høydepunktene og den samme intensiteten som de to forgjengerne presenterte seg med. Det hele er fortsatt solid Alice In Chains, men når aldri de samme dybdene og blir aldri like dirrende intenst og angripelig. Det hele blir litt tammere, litt mindre fargeløst og litt mindre engasjert og engasjerende.
Likevel har den låter som 'Drone' og 'So Far Under' som har tyngde og trøkk og litt personlighet, men selv etter flere gjennomlyttinger glir låtene fortsatt inn i hverandre, det er ingen låter som stikker seg ut eller som er på noen måte minneverdige. Det gjør skiva til flott bakgrunnsstøy - men ingenting mer.
FLERE ANMELDELSER
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>
Metallica - 72 Season
Du veit kva du får, men legendene i Metallica imponerar likevel med 72 Seasons >>