Skotske The Twilight Sad har fått stor oppmerksomhet for sine øredøvende liveopptredener og en sjarmerende, bred skotsk aksent av vokalist James Alexander Graham. I tillegg til å bli tatt under vingen av og turnert med The Cure, ser det ut som bandet har mer enn klart å stå på egne føtter med sitt nyeste album. It Won/t Be Like This All the Time er derfor en solid start på 2019.

[10 Good Reasons for Modern Drugs] begynner i et rolig tempo, men bryter ut i et synth-dundring som setter et sterkt inntrykk. Før man vet ord av det beveger bandet seg inn i den dramatiske Shooting Dennis Hopper Shooting som skjuler et dystert budskap bak en uvennlig lydmur. Sangens tittel referer til avdøde skuespiller og regissør Dennis Hopper.

The Arbor er en lidenskapelig rockeballade som diskuterer død og fortapelse. Kontrasten mellom det lyse gitaren og den mørke bassen er med på å bygge en solid grunnmur for sangens tematikk. Likedan treffer den nyeste singelen VTr et riktig punkt der sangen klarer å bygge opp forventning gjennom sangens oppbygging som kumulerer i et spektakulært refreng. Den stemningsfulle gitarspillet på I/m Not here [Missing Face] setter en jamrende stemning der Graham står i en indre konflikt av håpløshet som blir styrket av repetisjonen av refrengets "I don’t wan’t to be around you anymore/I can’t stand to be around you anymore".


Det bør være liten tvil om at dette er et svært konsekvent album, men til tider kan sangene flyte litt for godt inn i hverandre uten å ha et merkbart skifte i stil. Dette skyldes nok mest Grahams stemme som holder seg på relativt samme nivå gjennom platens 46 minutter uten stor variasjon. Det kan derfor ta litt vekk fra musikkens mest dramatiske øyeblikk. Graham er på ingen måte en dårlig vokalist og beviser på sanger som [10 Good Reasons for Modern Drugs] at stemmen er kraftig og full av følelser, men for en lytter som bestemmer seg for å høre hele albumet fra start til slutt, kan det bli litt overveldende etter en stund. Til syvende og sist er dette en vanesak som man kan bli vant til etter flere gjennomganger av albumet. Mot slutten var jeg likevel overbevist, med sangen Videograms, om at dette er en veldig sterk utgivelse. Pianospillet på denne sangen er nok et element som bandet bruker for å skape denne følelsesladede atmosfæren som nevnt tidligere. En verdig avslutning. ¨

It Won/t Be Like This All the Time leverer kvalitet I fleng. Det er lett å høre hvor bandet tar inspirasjon fra, men de har samtidig klart å utmerke seg på sin helt egne måte ved å blande en lydmiks mellom tøff post-punk og følelsesladet synth. Lista er satt høyt for det kommende musikkåret og The Twilight Sad kan desto mer klappe seg selv på skulderen for å ha levert denne sterke utgivelsen.