Daniel Norgren har i mine kretser lenge vært en helt. Han har etter min mening en helt egen evne til å skrive gode låter, der noen passer perfekt til vorspiel, andre passer perfekt dagen derpå, noen passer best sammen med andre mennesker og andre passer best helt alene. Om det er poplåter forkledd som skitten blues eller om det hjerteskjærende ballader fremført med hjerte utenfor skjorta, så har det alltid vært det ærlige, enkle og sjelfulle som har vært i sentrum av Daniel Norgren sin musikk. Jeg lyver ikke når jeg sier at han har vært en stor del av min musikkhverdag helt siden mesterverket Buck kom ut i 2013. At det har blitt fire år siden hans to forrige skiver Alabursy og The Green Stone har gjort meg mer enn klar for ei ny skive med svensken.

På Wooh Dang kan man dele opp låtene i to ulike stiler, hvis man ser bort i fra første og siste spor som er to instrumentaler. Begge disse stilene er gjenkjennelig fra hans tidligere tidligere plater og det fungerer som bare det. Det er enten rolige ballader som minner om Norgrens to siste utgivelser, dog litt mer livsglad enn tidligere, eller så er det mer sørstatsaktige låter som minner om Norgrens første utgivelser. Norgren mestrer begge disse to sidene svært godt og han greier å balansere det nakne og sårbare i balladene med det mer bekymringsløse, nesten låvedansaktige som preger resten av låtene. At man kan få assosiasjoner til låvedans av noen av låtene er ikke så rart, i og med at hele plata er spilt inn i et fjøs på den svenske landsbygda, med Norgrens faste band. Det føles svært levende ut, med et skittent lydbilde som passer perfekt med stemmen til Norgren.

Selv om kvaliteten på låtene jevnt over er svært bra, så er de store høydepunktene for meg Rolling Rolling Rolling og So Glad. Rolling Rolling Rolling er en drivende, gospelaktig låt med et refreng som man ønsker kunne vare for evig. So Glad er det motsatte. En helt nedpå låt hvor Norgren synger med en gladtrist sårhet over et minimalistisk akkompagnement som plasserer seg blant noe av det fineste jeg har hørt så langt i år.

Hele platen er preget av enkle, men effektive virkemidler, i gjennom instrumentering og arrangering. Det er noe herlig upretensiøst både i fremføringen av låtene, hvordan soundet er og låtene i seg selv. Det er så fint med noen som lager bra musikk, mest for sin egen del, også håper man at det treffer noen. For meg så treffer det veldig godt, så godt at jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å bli lei av Daniel Norgren og hans musikalske univers.