Det er gått lange tre år siden Geir Jenssen (Biosphere) slapp sitt forrige album Departed Glories. I mellomtiden kom The Hilvarenbeek Recordings; et organisk og forfriskende prosjekt som utforsket naturomgivelsene i en landsbygd i Nederland.

Dette er prosjekt nummer to i serien «The [stedsnavn] Recordings», som i likhet med sin forgjenger, er hakket mer minimalistisk enn Jenssens tradisjonelle studioalbum og vektlegger de ulike følelsene funnet i de forskjellige biosfærene. The Senja Recordings er innspilt på Senja mellom 2015 og 2018 og er mer dyster, mørkere, isolerende, og kan på mange måter ligne på 1997s Insomnia. Det er lett å ha seg drukne i den kjølige atmosfæren, og beviser på ny at Jenssens kreativitet aldri stanser.

Hvert album har introdusert nye teknikker som alltid byr på noe han aldri har gjort før. Ved å ta opp lyder fra naturen og bruke dem som virkemidler, formidler han ulike, kanskje melankolske følelser. Den metalliske lydeffekten på Skrålbrekka høres det ut som lydene av elektrisitet som beveger seg gjennom vairene på en telefonmast. Den setter tonen for albumet og er en kald velkomst inn i dypet til hans nye «univers». ¨

Blant alle naturlydene finnes det også en sivilisasjon. På Alteret durer lyden fra et fly, mens vi hører en dyrebjelle i det fjerne. Bruken av «tegn til liv» i dette bortgjemte landskapet et friskt pust blant de truende øyeblikkene som finnes på Stordjupta og Bergsbotn I-III. Hvis albumets formål var å fange Senjas atmosfære, er jo det umulig å ignorere de andre lydene som sameksisterer med det organiske livet i naturen. Dette øker albumets troverdighet fordi "virkeligheten" i innspillingene ikke blir pyntet på for mye, og den føles derfor rå og ufiltrert.

Slike øyeblikk gir også et pusterom fra den svelgende og tunge isolasjonen som dominerer mesteparten av platen, men på den andre siden er dette med på fjerne litt av følelsen av uvisshet, og demper derfor denne effekten. Strandby, Fjølhøgget og Hå høres ut som de kunne hørt hjemme på en Biosphere studioplate, og er blant få av sangene som har en form for melodi. De står sterkt alene, men hører ikke helt hjemme i det helhetlige bildet som den én-timelange platen forsøker å male.

Stemningen som settes på The Senja Recordings er effektiv og river deg lett med. Hver sang flyter naturlig inn i hverandre og setter tonen på en slik måte at man absorberes inn i det kalde landskapet. I motsetning til lignende prosjekter/album, er det mindre å ta tak i denne gangen. På grunn av platens abstrakte natur, er det mindre bemerkelsesverdige enkeltøyeblikk som på Substrata, men til albumets forsvar, er den konsis og holder seg mystisk, utfordrende og nokså skremmende. Den trenger å bearbeides og fortjener din fulle oppmerksomhet.