Stum. Målløs. Slått i bakken. Har ikke ord. Dette er faktisk notater jeg har gjort meg når jeg har lyttet til denne skiva.

Signe Marie Rustad, hva er det du har gjort? Vel, du har laget en klassiker av et album. Det hadde nesten vært enklere om dette hadde vært en eller annen obskur nyoppdaget glemt plate fra en av disse artistene som sirkulerte i stjernestøvet rundt månen på begynnelsen av syttitallet en gang.. men det er ikke det, det er et flunkende nytt album fra ei dame som gjorde sine første runder rundt sola på Elverum.

When Words Flew Freely er et album som bør lyttes til som en helhet. Det er et aldri så lite statement å starte en utgivelse i 2019 med en spoken-word-intro, eller prelude som det heter her. Denne gjør så en reprise i albumets tittelspor, som også er siste låt - ringen sluttet. Uansett, det funker som fy – lytteren blir umiddelbart dratt inn i en egen verden. En verden der Amelia (jeg antar Earheart og føler Joni) fortsatt kan fly og man bare må smile av den ”Guinnevere” hintende gitaren nasjonalskatten Annar By legger ned på episke Not Without My Pen.

Episk er et ord som kan brukes om mange av disse låtene. Kanskje et litt vel grandiost ord som ofte sender tankene til progressive låter der det skjer masse hele tiden. Her bruker jeg det fordi dette er låter som er arrangert med så mye luft og dynamikk at man får følelsen av å ligge å se opp på en enorm stjernehimmel som utfolder seg foran øynene.



En fantastisk produksjonsjobb av Kenneth Ishak og et lag med musikere som yter låtene rettferdighet. Det er aldri for mye, og det er heller aldri for lite. Ikke siden Midnight Choir og deres Amsterdam Stranded har noen fått lavmælt til å høres så mektig ut her på berget.

So the night came with darkness
But there’s plenty of light
In a pure golden heartfelt
Voice that breaks the ice
So will you play me that one track
Will you help me survive
I know it sounds dramatic
But you’ve got to keep me alive

Signe Marie Rustad har selv sagt om denne platen at hun ønsket å finne tilbake til følelsen hun selv hadde i formative år da hun lyttet til musikk og all inspirasjon og døråpnere inn til nye verdener man fikk da. Jeg er helt overbevist om at denne platen vil bli en sånn for de som lytter til den i dag, og ikke bare for de som er i sine formative år.

2019 er et godt år for den norske americana-scenen og på Hands Across Her Back og Die With Your Boots On har Signe Marie Rustad fått med seg Live Miranda Solberg (Louien) og Kristin Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) som sammen og hver for seg viser hvor skapet skal stå.

For et år. For en plate. En plate for alle år.

Takk.