Black Lips
Sing In A World That´s Falling Apart
Sterk åpning, svakere avslutning
Black Lips ble dannet i 1999 og har med ulik besetning holdt det gående i to tiår. Med Cole Alexander og Jared Swilley bak roret er bandet nå ute med nytt album via Fire/Vice, cirka tre år etter forrige utgivelse. Sing In A World That's Falling Apart skaper en viss begeistring, men mangler litt mer råskap for å vekke euforien.
Bandet har gått i en litt annen retning denne gangen og beveget seg inn i et terreng preget av mer countryrock enn tidligere. Albumet er spilt rett inn på tape for å gjøre prosessen kjappere og billigere. Det kan være sjarmerende og få det hele til å låte spontant og uhøytidelig. Black Lips mestrer terrenget og klarer å skape en følelse av en festlig liveinnspilling. Alexander og Swilley er åpenbart skarpe observatører og gode historiefortellere med alvorlige og humoristiske tekster. Men et flertall av låtene på denne plata har dessverre en tendens til å bli en smule anonyme. De passerer litt for ofte uten å ha satt dype spor etter seg, uten å ha skapt et nevneverdig inntrykk. En låt, et skuldertrekk, liksom.
Men la oss ta det positive først: Albumet starter med tre knallgode spor. Hooker Jon er en tøff åpning, har noe dylandsk over seg der den suser avgårde med skranglete riff og småarrogant vokal. Deretter er country-vibbene tydelige i Chainsaw og Rumbler, sistnevnte for øvrig med refreng som inviterer til å synge med.
Ride, ride, Rumbler, ride
Leave them good old boys behind
You know them woods and they've got nowhere to hide
Ride, ride, Rumbler, ride
Optimismen setter seg i kroppen. Dette er jævlig fett, tenker du. Hvor går vi herfra?
Og det høye nivået skal vise seg å være vanskelig å opprettholde. Dette er naturlig nok en subjektiv opplevelse, men det er som om gnisten på et eller annet vis sakte, men sikkert slukkes utover albumet. Bortsett fra et par gode spor, som for eksempel T. Rex-inspirerte Angola Rodeo og country-garasjen i Odelia, klarer ikke de øvrige sangene å engasjere nok. De blir i for stor grad ordinære og den sterke starten er lett å glemme. Selv etter flere gjennomlyttinger er det som om låtene står fast, ikke klarer å trenge gjennom forhåpningene, ikke når frem til de åpne armene du som lytter sitter der med etter å ha fått servert tre perler på en snor.
Black Lips nyeste album har paralleller til for eksempel The Nude Partys selvtitulerende debut og flere av Deer Ticks utgivelser, men mangler timingen til førstnevnte og fandenivoldskheten og de såre balladene til sistnevnte. Likevel: De gode sangene her er virkelig gode. Sånn sett er Sing In A World That´s Falling Apart verdt en lytt. Og kanskje finner du glede i flere sanger enn denne lytteren.
Bandets hjemmeside her
Bandet har gått i en litt annen retning denne gangen og beveget seg inn i et terreng preget av mer countryrock enn tidligere. Albumet er spilt rett inn på tape for å gjøre prosessen kjappere og billigere. Det kan være sjarmerende og få det hele til å låte spontant og uhøytidelig. Black Lips mestrer terrenget og klarer å skape en følelse av en festlig liveinnspilling. Alexander og Swilley er åpenbart skarpe observatører og gode historiefortellere med alvorlige og humoristiske tekster. Men et flertall av låtene på denne plata har dessverre en tendens til å bli en smule anonyme. De passerer litt for ofte uten å ha satt dype spor etter seg, uten å ha skapt et nevneverdig inntrykk. En låt, et skuldertrekk, liksom.
Men la oss ta det positive først: Albumet starter med tre knallgode spor. Hooker Jon er en tøff åpning, har noe dylandsk over seg der den suser avgårde med skranglete riff og småarrogant vokal. Deretter er country-vibbene tydelige i Chainsaw og Rumbler, sistnevnte for øvrig med refreng som inviterer til å synge med.
Ride, ride, Rumbler, ride
Leave them good old boys behind
You know them woods and they've got nowhere to hide
Ride, ride, Rumbler, ride
Optimismen setter seg i kroppen. Dette er jævlig fett, tenker du. Hvor går vi herfra?
Og det høye nivået skal vise seg å være vanskelig å opprettholde. Dette er naturlig nok en subjektiv opplevelse, men det er som om gnisten på et eller annet vis sakte, men sikkert slukkes utover albumet. Bortsett fra et par gode spor, som for eksempel T. Rex-inspirerte Angola Rodeo og country-garasjen i Odelia, klarer ikke de øvrige sangene å engasjere nok. De blir i for stor grad ordinære og den sterke starten er lett å glemme. Selv etter flere gjennomlyttinger er det som om låtene står fast, ikke klarer å trenge gjennom forhåpningene, ikke når frem til de åpne armene du som lytter sitter der med etter å ha fått servert tre perler på en snor.
Black Lips nyeste album har paralleller til for eksempel The Nude Partys selvtitulerende debut og flere av Deer Ticks utgivelser, men mangler timingen til førstnevnte og fandenivoldskheten og de såre balladene til sistnevnte. Likevel: De gode sangene her er virkelig gode. Sånn sett er Sing In A World That´s Falling Apart verdt en lytt. Og kanskje finner du glede i flere sanger enn denne lytteren.
Bandets hjemmeside her
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>