Jeg begynte å planlegge at jeg skulle spinne anmeldelsen ut fra nettopp dette - at Arabia Mountain, med sine 16 spor, kunne hatt godt av en kraftig slankekur. For å kvitte seg med unødvendig magefett av denne typen. Den planen falt imidlertid fra hverandre, litt etter litt mens jeg lyttet videre.
For Arabia Mountain er nemlig en temmelig bra skive. Med et albumantall som det trengs to hender for å telle, har Black Lips tatt den smarte avgjørelsen om å fornye seg. De forsøkte vel sånn delvis på forrige skive, 200 Million Thousand, med et noe halvveis resultat. Men denne gangen har de tatt steget fullt ut.
Produsent Mark Ronson, som har jobbet med både Jay-Z og avdøde Amy Winehouse, har nok fungert som en slags lærer med spanskrør i studioet - og gitt det utagerende bandet en oppstrammer. Det høres i hvert fall ut som at det har foregått slik. Lydbildet er skarpere og mer strømlinjeformet enn tidligere, uten å være kjedelig - heller forfriskende i denne sammenheng. Den karakteristiske støyulla som gjør de tidligere Black Lips-albumene sjarmerende snøvlende, er så godt som forsvunnet.
Men Black Lips er fortsatt Black Lips, bare med en ekstra støyt av noe som gir en lyst til å danse vilt (eller urinere på en scene). Albumet åpner som en hysterisk fyllefest med fantastisk fengende Family Tree og fortsetter med The Hives-influerte Modern Art. Åh, for en lovende start! Overgangen til ovennevnte og middelmådige Spidey’s Curse er dermed en liten nedtur - som altså lurte undertegnede til å tro at bandet har mistet gnisten. Det friskner imidlertid til igjen med sløye Mad Dog og låtas uvante saksofon-og-spøkelseskoring-kombo.
Og jada, festen fortsetter: Flotte Bone Marrow’s blanding av klapping, spacey støygitar og en humørfylt, optimistisk beat er et morsomt innslag som er akkurat passe tullete. Og Noc-A-Homa appellerer til villskap med allsang-koringer og tight trommespill, og et latterlig banalt og medrivende refreng. Bare synd herligheten varer i skarve to minutter! Don’t Mess Up My Baby dufter lett av Dirty Hands-nostalgi (Let It Bloom) og er skitten, men skjønn på omtrent samme måte.
Selv de låtene som er mer midt på treet, som Mr Driver, The Lie og Bicentennial Man, tilføres en interessant snert med små, smarte grep: Langtrukne ekko-ooooh’er som kunne kommet fra en tennisspiller, tøffe The Seeds-inspirerte gitarriff eller snedige temposkifter og skrekkslagne skrik. Bra saker!
Nå til det ikke like appellerende magefettet. Time er heller ikke noe dårlig spor, men blant de få låtene som virker noe uinspirerte og unødvendige. Deriblant er den klassisk Black Lips-skranglete Go Out And Get It - det er fengende, men ikke så frisk som mange av de øvrige sporene. Og skakkjørte Dumpster Dive, som holdes sammen av en kul, avbalansert gitarsolo. Ellers er den nok i hovedsak et kjærkomment innslag for de som kun digger bandet på gamlemåten.
Selv om fyllstoffet altså ikke er så uspennende som undertegnede først fryktet, hadde Arabia Mountain i det minste hatt godt av en ørliten detox-kur. Og litt utrenskning er vel neppe å forakte - etter så mange shots med berusende feststemning og oppløftende, men kredible potensielle radiohits?
Hør hele albumet her:
