«Why stop reading/When the page is 'bout to turn?» spør King Krule oss på sitt tredje album Man Alive!. Og hvorfor slutte å lytte til musikk om man møter motstand? For Man Alive! er et album som krever noe ekstra av lytteren. Det er et komplekst og sammensatt album på så mange vis.

Musikken har bl.a. innslag av jazz, dub, elektronika, hip hop, punk og postpunk. Unge Archy Ivan Marshall aka King Krule har aldri vært redd for å trå utenfor opptråkka stier, eller mikse det han vil. På den måten stiller han litt i samme klasse som sine unge landsmenn i Black Midi. Hvorfor la seg begrense av sjanger?

Måten Marshall spiller gitar på, har mye til felles med jazz, men lydbildet ellers er fullt av sjangeroverstigende innslag og innfall. Så kan man spørre seg om dette blir til fascinerende fusion food, eller en grøtblanding full av ingredienser som ikke passer sammen?

Heldigvis er det mest av det første, selv om ikke alle låtene er like gode eller interessante. Åpningslåten Cellular starter med et bass- og trommekomp med elektroniske lyder og jazzy gitar, og etter hvert, saksofon oppå. «There's a television/There's a television speaking to me/There's a French girl/On my television/She's crying in the palm of my hand», observerer Marshall.

Tekstene til Marshall har vært preget av psykiske plager han har gått gjennom fra han var barn, samt doprelaterte tema. Det sistnevnte oppsummeres mest tydelig i låten Stoned Again: «I was little once more/Weed smoke made me feel so yucky/Pullin' on my brain, born/Another fuckin' junkie, born/Another fuckin' scum, torn apart/I was little once more, weed smoke, agh».

Det er fortellinger fra og om storbyen vi får høre på Man Alive! Archy Marshall er fra bydelen Southwark i London og lager låter som handler om angst, ensomhet, tilknytningsvansker og ja, kjærlighet. En utpreget miserabel tekst som den i Perfecto Miserable inneholder også kjærlighetserklæringen «'Cause you're my everything, I have no words/And you're the only thing that makes life worth».

Alone Omen inneholder også håp i storbyens ofte kalde omgivelser: «But don't forget you're not alone/Deep in the metropole». En låt som starter med lyden av en telefon ingen tar, jazzy gitarklanger og foruroligende synthlyder for etter hvert å gå over i fuzz og kontrollert støy før den toner over i den neste låten.


"Take a dip, if you're alone, take your time/Take a ticket, take the train to the end of the line"

På Underclass og Energy Fleets får lytterne servert noe i nærheten av lounge jazz, noe som igjen beskriver bredden og variasjonen i musikken King Krule lager.

Hele 14 låter har King Krule pakket inn på albumet. Som før nevnt, er det ikke alle som treffer like godt, men det er så mye som er interessant både musikalsk og tekstlig at albumet som helhet må betegnes som meget bra. Man må bare gi det nok tid og oppmerksomhet.


Mer om King Krule her