Mitt første møte med Archy Marshall, aka King Krule, var via Mount Kimbies plate av året hvor han dukket opp på to spor. Der både sang og semi-rappet han over Mount Kimbies relativt myke produksjon, og skapte en kontrast med sin skarpe, hese stemme som forsterket stemningen i låtene på glimrende vis. For det er bare å ta det med en gang; King Krule sin stemme er det første som vil slå imot deg når du setter på platen, en stemme så grumsete at den høres ut som stemmebåndet hans blir raspet hver gang han åpner munnen. Dette er selvsagt et sterkt virkemiddel og blir med rette brukt gjennom hele platen, først og fremst mens han ytrer de mest emosjonelle og desperate tekstlinjene. I tillegg til dette er King Krule interessant da han er en slags wonderboy; smarte tekster, nettopp fylt 19 år og med bein plantet i flere musikalske leirer, gjør at debutalbumet hans har fått mye oppmerksomhet – og høye forventninger.

6 Feet Beneath the Moon starter iallefall bra: Easy Easy er rå – som en låt skrevet som 13-åring, er den imponerende mørk, humoristisk og fin på samme tid. Border Line tar det ennå ett hakk opp med sin R&B-aktige rytme kombinert med en av platens beste, mest fengende melodier. King Krule er altså mer enn sart indie-pop, og lener seg like mye mot andre sjangre. Det levner liten tvil om at Londons undergrunns-scene har gitt han mye å bli inspirert av; alternativ hip-hop er visstnok en stor inspirasjonskilde sammen med jazz. Elementer av begge sjangre brukes flittig på albumet, kanskje spesielt jazzen som utgjør store deler av låter som Baby Blue og avslutningssporet Bathed in Grey. Tross mange musikalske inntrykk, første halvdel er stort sett nedstrippet med såre tekster ala Another disappointed soul, Well I try to keep it in control og ulykkelig kjærlighet med Edging closer you swing my way, I've got no chance, nothing to say. Alt i alt blir det litt for mye av det gode, og platen føles noe overlesset av denne typen låter allerede når den er halvspilt. Her er mange gode ideer, men ikke alt klarer å sette et varig inntrykk på lytteren.

Andre halvdel innledes med en nyinnspilling av låten A Lizard State hvor talentet igjen får fullt utspring. Her snakker vi jazzrytmer og indierock som sammen mekkes til en superfengende og stilig låt. Will I Come, en kort, garage/dubstep-inspirert snutt, viser igjen hvor kult det blir når han blander sin hese stemme, dystre tekster (If I had a heart to rip in two messende over skrik med No! Christ, no!) med andre sjangere. Neptune Estate er et annet høydepunkt, et stykke som viser hvor skapet skal stå og som har det lille ekstra jeg savner på noen av de andre låtene. Andre del av platen er altså mer spennende, selv om den er mindre sammenhengende. Joda, det kan av og til bli for mange ideer smeltet sammen til en låt, men det er mer moro å høre på enn noe som er for monotont.

Enkelt og greit, store deler av King Krules debutplate er veldig bra! Den snuser på åtteren, men når ikke helt opp. De to svakhetene er at låtmaterialet her ikke forsvarer hele fjorten låter, samt at noen av ideene blir kastet litt for tilfeldig inn i låtene. Sånn skal det igrunnen også være når en gir ut en plate basert på hva man har skrevet gjennom tenårene – man skal da ha noe å jobbe for fremover også. Det er en floskel, men må sies; han er et talent, og det er spennende å se hva han når videre. Akkurat nå er King Krule lett å like, men vanskelig å elske!