I går fikk jeg en unik liten mulighet til å skrive anmeldelse mens jeg så på Death By Unga Bunga (DBUB) livestreame hele skiva fra platebutikken Big Dipper. Luftgitarer, reklame for eget øl, dikt (med panfløyte) og generelt god stemning i monitor. Egentlig et fryktelig godt konsept dette, som burde vurderes av flere band. Send skive ut i forkant. Kall inn til slippfest, kjør på med litt underholdning (DBUB er underholdning i seg selv kan jeg si) og fortell om låtene. You heard it here first!

DBUB komme opprinnelig fra Moss, og vokste opp i en tid da Moss var synonymt med rock city, eller kanskje aller mest garage rock city. Det var ikke et lokale i byen som ikke ble brukt til å danne band og holde konserter. Da er det ikke så rart at DBUB har kommet ut av gryta som helstøpte rockere. De startet såpass tidlig at de ikke hadde lov til å drikke øl på stedene de spilte, uten at det stoppet dem fra å turnere land og strand rundt.

Ukas gjesteliste: Her er Death By Unga Bunga-vokalistens punkfavoritter

Med Heavy Male Insecurity stikker de fingrene i 2021-jorda og tar tempen på samtidens problemer som voksne menn. Det er ikke et lite tema, men tekstlinjene gjennom skiva er like enkle og elegante som gitarsoloene er geniale. Oppskriften DBUB bruker er på ingen måte ny, men hvorfor skal man på død og liv finne opp noe nytt når enkelte ting fungerer så bra?


Modern Man starter med feedback i høyttaler og raser av gårde i raskt tempo. Angivelig handler den om hva menn strever etter å være. Å kunne se på kunst ironisk, eller å ta på seg sin fineste ullgenser og kose med tekoppen. Altså i følge dem selv.


Egosentric har allerede vært sluppet som singel. DBUB er en av få, norske rockeband som klarer det lille kunststykket å bli a-listet på norske sendeflater. En av de sterkeste låtene på skiva, som har alt en skikkelig god rockelåt skal inneholde. Tam? 4. Altså trommer. I H-dur, modulerer ned til A? To modulasjoner? Jeg aner ikke, men det er det de sier så da stemmer det nok.



Når bandet, mellom sangene, får spørsmål om hvor gamle de er, er det ingen av dem som klarer å slå sammen alder. Men etter en tenkepause på ti minutter kommer de frem til 55. Det trenger ikke være usant, i allefall ikke om det er etter mental tidsregning. Dette er en gjeng med svært elskelige surrehuer jeg tror fremdeles har et hemmelig gutterom intakt. Med plakater på veggene, og krøllete musikkpornoblader under puta. Det er nok der de har bandmøter og alle sangene blir laget.

Not Like The Others, en skikkelig hit av en sang, som også ble sluppet som singel i fjor. Den ble først spilt live på det som kanskje er fjorårets beste stream, med spaghettiwestern-tema. Jeg sa kanskje, men jeg så faktisk ikke noe som toppet denne fantastiske tv-opplevelsen. Mye kan sies om ymse musikeres forsøk på å nå ut til et publikum i corona-tider, men ingen, INGEN, kom nær DBUB og vokalist Sebastian Ulstad Olsen i cowboyhatt. Terningkast 6 for den, og terningkast 6 for denne sangen.

All Pain No Gain om «mannlig fragilitet», i følge bandet selv. Om å matche gutta, ha en heftig økt på gymmen, om at det blir bra utenpå, men ikke inni. Catchy, og morsom.

Like Your style Nok en innertier. Det kan nesten høres ut som Moss’ store hitguru innen tyggegummipop, Morten Henriksen, har vært en tur innom.

Totalt sett en glimrende skive dette. Velprodusert, velskrevet og utmerket gjennomført i alle ender (og kudos for original bruk av foto både som pressebilder og backcover). Ikke alle låtene er like sterke som de aller beste, men ingen av dem fortjener skippeknappen heller.

Et album som er med å heve humøret betraktelig. Og som burde være en selvfølge på en hver samling over og under 5 personer.