Revolt
All Things Bloom Part 1
Blomstrende oppbygging til andrealbumet, inkludert Phil Collins-cover.
Tre år etter debutalbumet, og et år etter å ha fått en internasjonal kontrakt, er Revolt sakte, men sikkert, i ferd med å bygge seg opp til andrealbumet. All Tings Bloom Part 1 er første EP og den samler singlene som har kommet over det siste året.
Vi starter med Shatterhand, en låt bandet promoterte med å påstå at de hadde vært på filmsettet til den kommende Bond-filmen da den ble spilt inn ved Atlanterhavsvegen… For låten handler om Shatterhand, som er et av Bond-skurken Blofelds mange alias.
Og hele låten lyser av Bond. Gitarlyden fra det klassiske Bond-temaet er der, og strykermelodien i bakgrunnen siterer regelrett Bond-melodien. Men låten er ellers en svært god original, med en knallhard produksjon. Det er som om Bond-låtene til Garbage, Alicia Keys og Jack White, Paul McCartney & Wings og Sheryl Crow hadde gått sammen om å lage et barn. Resultatet ville vært denne.
Kyoto har også noe av samme driven og produksjonen i seg, men med forvrengt lokal. Det er også en særdeles herlig basspiling under vokalist Ulriks vers. Midt i låten går vi over i et tempo-, takt og melodiskifte med en aldeles herlig melodi som jeg tror på konserter kunne invitert til bra allsang.
Running from the Demons går derimot over i et annet spor. Den starter langt mer dempet, men bygger seg opp til noe av det samme lydbildet som er på de andre låtene, og er i balladelanskap ala Supersilent og Muse. Det er en flott melodi og i en rettferdig verden ville den gått på tung rotasjon på radiostasjoner.
Giljotin, en låt om selvsensur er en slags blanding av 90-talls grunge og Led Zeppelin, og krever nok litt mer arbeid å komme enn de andre låtene på EP-en. Men den viser at bandets musikalske utvikling har gått mange steg framover siden debutalbumet. Produsent-teamet Dreamfarm (Ola Langli, Frank Spoon Botten og Rolf Paulsen) og mikser Svein Erik Åmås er brukt hele veien, og sørger at EP-en høres helhetlig ut.
Til slutt får vi Revolts versjon av Phil Collins-låta In the Air Tonight. Dette er en låt de pleier å framføre på konsertene sine, og guttene har ry på seg for at de har gjort den til sin egen. Eller, «slik som den egentlig bør være,» ifølge vokalist Ulrik. Den er uansett helt strålende.
Vi starter med Shatterhand, en låt bandet promoterte med å påstå at de hadde vært på filmsettet til den kommende Bond-filmen da den ble spilt inn ved Atlanterhavsvegen… For låten handler om Shatterhand, som er et av Bond-skurken Blofelds mange alias.
Og hele låten lyser av Bond. Gitarlyden fra det klassiske Bond-temaet er der, og strykermelodien i bakgrunnen siterer regelrett Bond-melodien. Men låten er ellers en svært god original, med en knallhard produksjon. Det er som om Bond-låtene til Garbage, Alicia Keys og Jack White, Paul McCartney & Wings og Sheryl Crow hadde gått sammen om å lage et barn. Resultatet ville vært denne.
Kyoto har også noe av samme driven og produksjonen i seg, men med forvrengt lokal. Det er også en særdeles herlig basspiling under vokalist Ulriks vers. Midt i låten går vi over i et tempo-, takt og melodiskifte med en aldeles herlig melodi som jeg tror på konserter kunne invitert til bra allsang.
Running from the Demons går derimot over i et annet spor. Den starter langt mer dempet, men bygger seg opp til noe av det samme lydbildet som er på de andre låtene, og er i balladelanskap ala Supersilent og Muse. Det er en flott melodi og i en rettferdig verden ville den gått på tung rotasjon på radiostasjoner.
Giljotin, en låt om selvsensur er en slags blanding av 90-talls grunge og Led Zeppelin, og krever nok litt mer arbeid å komme enn de andre låtene på EP-en. Men den viser at bandets musikalske utvikling har gått mange steg framover siden debutalbumet. Produsent-teamet Dreamfarm (Ola Langli, Frank Spoon Botten og Rolf Paulsen) og mikser Svein Erik Åmås er brukt hele veien, og sørger at EP-en høres helhetlig ut.
Til slutt får vi Revolts versjon av Phil Collins-låta In the Air Tonight. Dette er en låt de pleier å framføre på konsertene sine, og guttene har ry på seg for at de har gjort den til sin egen. Eller, «slik som den egentlig bør være,» ifølge vokalist Ulrik. Den er uansett helt strålende.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>