Samtidig som jeg lytter til The Black Keys sitt nye album, Delta Kream, leser jeg Hugh Barkers bok Faking It: The Quest for Authenticity in Popular Music. Kort fortalt handler den om ´fake´ og ´real´ i musikkbransjen, og ser nærmere på hvorfor musikere er så opptatt av å fremstille sin egen tilnærming til musikken som autentisk.

Det finnes ikke et kapittel om The Black Keys i boka, men gitarist og vokalist Dan Auerbach og trommeslager Patrick Carney har i over 20 år forsøkt å leve opp til en troverdig inngang til musikken de skaper og fremfører. De fremstår i aller høyeste grad som ´real´, til tross for, vil nok mange mene, at musikerne også har utnytta det kommersielle potensialet de har vist seg å inneha. Salgstall, listeplasseringer og penger i kassa er ikke ensbetydende med ´fake´, men det krever mer for å overbevise skeptikerne om at man ikke har solgt sjela si.

Det er lenge siden The Black Keys var et undergrunnsband som spilte i trange konsertlokaler og pusha platene sine selv. I takt med suksessen har duoen likevel alltid gjort sin egen greie, og ikke prøvd å fremstille seg selv som noe anna enn det de er. Auerbach og Carney ser på seg selv som outsidere i en ellers falsk og kynisk musikkindustri. De har heller aldri underkommunisert sin inspirasjon fra bluesen, sjangeren som fikk kompisene til å plukke opp instrumenter og starte band. Tvert imot har de reindyrka og videreutvikla stilen siden den skranglete garasjebluesen på første halvdel av 2000-tallet og via bedre produserte gjennombruddsalbum, som Brothers og El Camino, på starten av 10-tallet.

Etter comeback-skiva Let´s Rock i 2019, fem år etter Turn Blue, er The Black Keys nå klare med coveralbumet Delta Kream på Nonesuch Records. Dette er en jamsession på høyt nivå som hedrer blueslegender som har hatt stor påvirkning på bandet. Her er låter som Auerbach og Carney digga som tenåringer, først og fremst av de avdøde amerikanske bluesmusikerne R.L. Burnside og Junior Kimbrough. Albumet er spilt inn i løpet av noen intense arbeidsøkter i Auerbachs Nashville-studio, Easy Eye Sound, sammen med tidligere Burnside-gitarist Kenny Brown og bassist Eric Deaton.



Auerbach og Carney er i presseskrivet tydelige på at sangene på dette albumet inspirerte dem til å begynne å spille sammen, og at de fortsatt er viktige for dem. Selv om innspillinga ble unnagjort på et par ettermiddager, var det ifølge musikerne en glede å spille inn låtene. Den gode stemninga som åpenbart var i studio, er også hørbar for lytteren. Den velkjente og kremgode Keys-beaten er der, samtidig som Brown og Deaton er med på å gi låtene en ekstra dimensjon. De utfyller rett og slett Auerbach og Carney på en glimrende måte gjennom disse elleve låtene som applauderer hill country bluesen fra Mississippi. Det er seigt, gjentakende, til tider hypnotisk, og Brown og Auerbach veksler på å briske seg med prima gitarspill.

Singelen Crawling Kingsnake satte standarden da den ble sluppet tidligere i år. Dette er en låt som har blitt spilt inn og fremført av en rekke artister, men som tilegnes Mr. Groove, John Lee Hooker. Delta Kream inneholder også låter av blant anna Mississippi Fred McDowell og Big Joe Williams, men flesteparten av låtene hyller Burnside og Kimbrough. Burnside får sin hyllest gjennom tøffe versjoner av Poor Boy a Long Way From Home og Going Down South, mens Stay All Night, Do the Romp, Sad Days, Lonely Nights, Walk with Me og Come on and Go with Me er til ære for Kimbrough.

Lydbildet er godt plassert innenfor klassisk Auerbach-produksjon, og tempoet i låtene er nokså like, men det fjerner ikke begeistringa over hvor godt dette funker, hvor suggerende rytmen er, og hvor avslappende og uanstrengt det høres ut når kvartetten spiller sammen. Det er ingen oppsiktsvekkende versjoner, men sangene presenteres med innlevelse, humør og respekt. Musikerne viser på Delta Kream en ydmyk holdning og leverer en verdig ode til sine idoler.

«That was great, man!» kan vi høre musikerne selv påpeke etter en rekke låter. Det har de helt rett i!

Følg The Black Keys på Facebook